Insentivstrukturen Hierarki Myndighetene Maktbalanse Spontan orden Fri sammenslutning Gjensidig hjelp Ikkevold Direkte aksjon Mulighetsvinduet

Et rammeverk for en fri verden

Det grunnleggende utgangspunktet

En fri verden kan ikke begynne med en ferdig plan. Forsøket på å utforme ett system for alle og så påtvinge dem det ovenfra ville gjenskape nettopp den strukturen friheten skal overvinne.

Det rette utgangspunktet er derfor ikke en foreskrevet samfunnsmodell, men et rammeverk for å vurdere relasjoner, institusjoner og måter å skape endring på.

Dette rammeverket søker å fremme autonomi: evnen til å forme sitt eget liv uten å bli underlagt strukturer som gjør det mulig for andre å undertrykke en.

Målet vårt er klarhet om strukturen:

Hva er den egentlige kilden til verdens problemer?

Insentivstrukturen

For å svare på dette må vi først forstå insentivstrukturen.

Et insentiv er ethvert forhold som gir en person eller gruppe en grunn til å handle.

Det første insentivet mange tenker på, er penger, men penger er bare én form. Mennesker motiveres også av trygghet, tilhørighet, anerkjennelse, gjensidighet, selvrespekt, kreativitet og medfølelse.

En insentivstruktur er systemet av belønninger, straffer, risikoer, muligheter og begrensninger som leder atferd ved å gjøre noen handlinger fordelaktige og andre kostbare. Den beskriver hva et system i praksis oppmuntrer til, uavhengig av hva reglene eller de som kontrollerer det, sier at de verdsetter.

Belønningssystem

Sentraliserte maktstrukturer belønner jakten på makt, penger og kontroll. De belønner i uforholdsmessig stor grad dem som er mest villige til å søke makt, fordi sentralisert kontroll gir dem et større overtak overfor alle andre. ༆

Folk kaller dette «korrupsjon», men utfallet er ikke atskilt fra systemet. De som utnytter sentralisert makt, belønnes av den, mens institusjonene de kontrollerer, beskytter dem mot ansvar.

Insentivstrukturen kommer først som det dypere grunnlaget. Hierarki tar form der konsentrert makt belønnes og nektelse er kostbar, og bevarer deretter strukturen som skapte det.

Hierarki

Hierarki er en pyramideformet organisasjon som underordner ett individ eller ett kollektivt organ under et annet. Det er en rangordnet organisasjon der forskjeller i rang svarer til nivåer av autoritet (det vil si retten til å befale dem under seg og plikten til å adlyde dem over seg).

I politisk forstand betyr hierarki en sosial struktur av befaling og lydighet. Tidligere insentivstrukturer skapte eksisterende hierarkier; hierarkiet former deretter insentivene på nytt for å gjenskape seg selv.

En organisasjon blir ikke et hierarki bare fordi roller er ulike eller består over tid; hierarki begynner når rollene stivner til autoritet og en plikt til å adlyde.

Eksisterende forhold gjør hierarki mulig når kontroll over mat, jord, sikkerhet, arbeid, lovverk, informasjon eller vold gir én part et maktmiddel overfor en annen.

Hierarkiet formaliserer dette maktmiddelet til anerkjent autoritet, varig rang, befalinger og en plikt til å adlyde. Utbytting kan oppstå når fordelen stivner til et vedvarende krav på en annen persons lydighet.

Når hierarkiet først er etablert, er det imidlertid ikke lenger bare et resultat av insentiver — det blir en mekanisme som skaper insentiver. Det belønner dem som samler autoritet og adlyder strategisk. Det straffer nektelse, velger ut personer som egner seg til å befale, og gjenskaper forholdene som rettferdiggjør dets fortsatte eksistens.

Å forstå insentivstrukturer og hierarki avdekker maktstrukturene som dominerer vår verden, og undertrykkelsen de skaper.

Autoritet

Autoritet er et sosialt legitimert krav som gir en person eller institusjon rett til å befale, krever lydighet og støtter befalingene sine med maktbruk.

Autoritet er ikke det samme som makt. Makt er evnen til å handle, overbevise, gjøre motstand, hjelpe eller skade. Autoritet gjør makt om til et rettighetskrav.

Ekspertise kan opplyse, og lederskap kan foreslå en retning, men ingen av delene gir noen rett til å herske. Autoritet begynner når veiledning blir til myndighet og nektelse blir til ulydighet.

Autoritet trenger ikke bruke makt hele tiden, for trusselen er allerede bygd inn i institusjonen. De som nekter, kan miste inntekt, husly, status, tilgang eller frihet, eller til slutt bli møtt med vold.

Det er dette som gjør at autoritet kan virke fredelig. Befalingen blir normal, lydighet blir forventet, og straff blir legitim håndheving av orden.

Autoritet gir hierarkiet dets sosiale legitimitet og lar dominans fortsette uten hele tiden å vise frem volden. ༆

Myndighetene

Myndighetene er en særskilt institusjonell form for hierarki: en sentralisert organisasjon som gjør krav på autoritet over en hel befolkning og et territorium, hevder monopol på legitim vold, lager bindende lover, krever inn skatter og tvinger frem etterlevelse gjennom domstoler, politi, fengsler og militær maktbruk.

Argumentet om at mennesker er for voldelige og upålitelige til å leve uten herskere, går begge veier. Herskere er de samme feilbarlige menneskene, bare med kontroll over hærer, fengsler, overvåkning, beskatning og lovverk. Konsentrert makt holder ikke det verste i mennesket i sjakk. Den gir det større rekkevidde og beskytter det mot ansvar.

Hvis mennesker er farlige, er svaret ikke å gi et lite antall av dem makt, autoritet og kontroll over millioner. Mistillit er et argument for å desentralisere og fordele makt, slik at ingen person eller institusjon kan påtvinge store deler av befolkningen sin vilje.

Å velge hvem som utøver autoritet, er ikke det samme som å velge om man fortsatt skal være underlagt den.

Begrensninger av herskere kan holde dem i sjakk, men virkningen kommer fra evnen til å utfordre makten, ikke fra herskerens krav på lydighet. En vedvarende rett til å befale skaper en fare: De som blir utfordret, kan straffe nektelse og kontrollere ressursene som trengs for å motsette seg dem.

En fri verden lover ikke at skade, konflikt eller menneskelig svikt tar slutt. Fordelt makt innebærer fare for oppsplitting og sviktende samarbeid. En institusjon med autoritet kan fortsatt koordinere eller holde en annen makt i sjakk; disse evnene er noe annet enn autoriteten den gjør krav på.

Autoritet oppveier ikke disse risikoene; den forsterker følgene av menneskelig svikt ved å utvide rekkevidden deres, påføre alle som er underlagt den disse konsekvensene og skjerme beslutningene som skaper dem mot korrigerende tilbakemeldinger.

Selv nødvendig beskyttelse kan gjøre mennesker avhengige av den som gir den, og denne kan bruke avhengigheten til å forsvare en fortsatt rett til å befale.

Dominans løses ikke ved å gi én makt siste ord bare fordi den kan begrense en annen. Den begrenses ved å sørge for at ingen makt får siste ord. Enhver makt som kan begrense andre, må selv være åpen for motstand; ellers blir motvekten den neste formen for dominans. Følger man dette prinsippet konsekvent, ligger vernet i selve balansen. Et vedvarende krav på å befale skaper ikke motvekten; det skaper en asymmetri som balansen stadig må holde i sjakk.

Å avvise autoritet betyr å bevare koordinering og begrensning uten å gi noen et vedvarende krav på å bestemme over dem som må bære følgene av vedkommendes svikt.

Tanken om en fri verden avfeies ofte som utopisk. Likevel hviler dagens system på den virkelig utopiske antakelsen: at feilbarlige mennesker kan holdes tilstrekkelig i sjakk samtidig som de betros makt, autoritet og kontroll over hele befolkninger.

Problemet er ikke bare at feil person sitter på tronen akkurat nå. Problemet er at det finnes en trone i det hele tatt.

Beskatning

Tvang er maktbruk eller trussel om maktbruk, straff eller fratakelse for å få noen til å handle mot sin vilje eller hindre dem i å handle fritt.

Beskatning er tvangsmessig inndriving av ressurser under trussel om straff.

Myndighetene krever ressurser fra folk uavhengig av om de samtykker i å gi dem. Å nekte avslutter ikke forholdet. Det utløser sanksjoner som myndighetene håndhever.

Dette skiller beskatning fra frivillig utveksling. Frivillig utveksling krever en reell mulighet til å si nei. Beskatning gjør ikke det.

Beskatning skiller også beslutning fra kostnad. Myndighetene kan bruke ressurser uten at beslutningstakerne selv bærer hele kostnaden, fordi den kan fordeles på en befolkning som ikke fritt kan trekke støtten sin tilbake.

Krig viser mekanismen tydelig. De som godkjenner krig, finansierer ikke personlig hele kostnaden. Myndighetene krever inn ressurser fra millioner av mennesker, også dem som er imot selve krigen, slik at et lite antall beslutningstakere kan disponere ressurser til vold uten samtykke fra dem som tvinges til å gi dem.

Myndighetene skaper ikke disse ressursene uavhengig av befolkningen de styrer. Beskatning gir dem løpende tilgang til fruktene av folks arbeid uten å kreve løpende samtykke. ༆

Spørsmålet stikker derfor dypere enn størrelsen på skatten. Beskatning fastslår prinsippet om at en institusjon kan gjøre krav på en del av en annen persons arbeid uten vedkommendes samtykke.

Maktbalanse

En maktbalanse er en tilstand der makten er såpass fordelt at ingen person eller institusjon kan påtvinge andre sin vilje uten å møte betydelig motstand, alternativer eller kostnader.

Balanse betyr ikke at alle har lik styrke, like ressurser, kunnskap eller innflytelse. Disse forskjellene trenger ikke forsvinne. Spørsmålet er om forskjellene kan bli så store at de gjør nektelse meningsløs og stivner til autoritet.

En maktbalanse snur dette insentivet. Når mennesker beholder evnen til å gjøre motstand, trekke seg unna, omorganisere seg og dekke behovene sine gjennom alternativer, blir dominans vanskeligere å etablere og dyrere å opprettholde.

En fri verden avhenger derfor ikke av at mennesker er gode eller pålitelige av natur. Den avhenger av forhold der ingen har nok konsentrert makt til å herske over alle andre. Insentivet til å utnytte kan bestå, men evnen til det kan begrenses av andres makt til å gjøre motstand. ༆

Det krever at makt desentraliseres og fordeles tilbake til enkeltmennesker og grupper som fritt har sluttet seg sammen. Autonomi og selvforsyning er viktige fordi avhengighet gir et maktmiddel. Hvis én institusjon kontrollerer livsnødvendighetene, blir friheten til å si nei til den stort sett symbolsk.

Den samme prøven gjelder også utenfor politikken, også når kontrollen er privat. Økonomiske forhold kan bli hierarkiske når kontroll over jord, bolig, arbeid eller andre nødvendigheter gir én part et stort nok maktmiddel overfor den andre til å gjøre nektelse kostbar og gjøre avhengighet om til en plikt til å adlyde.

Selvforsyning betyr ikke isolasjon. Folk kan fortsatt være dypt gjensidig avhengige og samtidig ha mange ulike kilder til mat, energi, kunnskap, kommunikasjon, støtte og samarbeid. Jo flere alternativer som finnes, desto vanskeligere er det for én institusjon å gjøre seg så uunnværlig at den kan befale alle andre.

En maktbalanse virker dermed i to retninger samtidig. Den løser opp eksisterende hierarki ved å redusere avhengigheten og maktkonsentrasjonene som holder det oppe, og motstår at hierarkiet vender tilbake ved å holde makten fordelt, alternativene tilgjengelige og nektelse mulig.

Det finnes ingen garanti for at nye maktkonsentrasjoner aldri vil oppstå. En slik garanti ville kreve en annen autoritet som var mektig nok til å håndheve den. Målet er i stedet å hindre at maktkonsentrasjoner blir permanente og umulige å unnslippe.

Makt kan flytte seg, samle seg og spres. Det avgjørende er at den forblir mulig å utfordre.

En uunnværlig tjeneste krever ikke en uerstattelig hersker. Selv når selve tjenesten ikke kan dupliseres, kan den som har kontrollen fortsatt erstattes hvis utstyr, kunnskap, forsyninger og støtte som trengs for å drive den, er tilgjengelig utenfor én enkelt leverandør. Da kan kontrollen skifte hender uten å avbryte folks tilgang til det de trenger.

Pålitelig beskyttelse krever varig forsvarsevne, ikke en permanent rett til å befale. Evnen kan forbli fordelt mellom uavhengige sammenslutninger, slik at ingen beskytter kontrollerer støtten som trengs for å motsette seg beskytteren.

En vedvarende rett til å befale endrer forholdet: En nektelse kan i seg selv bli grunnlag for straff, slik at beskytteren kan håndheve sine egne krav mot motstand. Beskyttelse blir vanskeligere å utfordre når beskytteren også kontrollerer midlene til å utfordre den.

En sunn maktbalanse avhenger av og forsterker kreftene som motvirker maktkonsentrasjon. Der alternativer, konkurranse, motstand og nye sammenslutninger fortsatt er levedyktige, motvirker de ytterligere konsentrasjon.

En varig maktbalanse styrkes av utdanning som sprer kunnskap og ferdigheter, muligheter som holder alternativer åpne, og avskrekking som øker kostnaden ved dominans. Når konflikter oppstår, gir voldgift, rehabilitering, gjenoppretting og brudd på forbindelser måter å håndtere skade og uenighet på uten å gjøre en tvist til grunnlag for permanent autoritet.

Hensikten er ikke bare å begrense dominans, men å frigjøre menneskers potensial og deres ukuelige evne til å motsette seg å bli redusert til lydighet.

En fri verden er bare mulig der en maktbalanse bevarer autonomi og hindrer personer eller institusjoner i å påtvinge andre sin vilje på systemnivå.

Spontan orden

Spontan orden er en viktig koordinerende kraft der desentraliserte forhandlinger, utvekslinger og entreprenørskap møtes og skaper koordinering i stor skala uten en bevisst plan eller en uttrykkelig felles plan for sosial eller økonomisk utvikling, eller ut over det en slik plan kan omfatte.

Mye av ordenen rundt oss utvikler seg allerede slik. Ingen utformet språk som et fullstendig system. Det vokste frem over generasjoner, gjennom at utallige mennesker kommuniserte, tilpasset ord, skapte konvensjoner og reagerte på hverandre. Internett utviklet seg gjennom bevisste prosjekter og felles protokoller, men ingen enkelt planlegger utformet hele systemet det ble.

I sentrum for spontan orden står likevekt. Likevekt betyr ikke en fast eller ubevegelig tilstand. Den er en balanse som stadig forskyver seg når ulike krefter virker på hverandre og systemet tilpasser seg.

Naturlige, sosiale og samfunnsøkonomiske systemer formes av disse kreftene. Endringer i én del får følger andre steder, som skaper nye reaksjoner i hele systemet. Knapphet, overflod, insentiver, samarbeid, konflikt, etterspørsel og tilgjengelige alternativer trekker atferden i ulike retninger. Insentivstrukturen former retningen for tilpasningen ved å avgjøre hvilken atferd som belønnes, motvirkes eller gjøres kostbar. Orden vokser ut av samspillet mellom kreftene, ikke av at én kraft kontrollerer helheten.

Prosessen virker gjennom tilbakemelding. Folk handler, opplever følger, observerer hverandre og tilpasser seg. Hver reaksjon skaper ny informasjon som påvirker det som skjer videre. Gjennom gjentatt tilpasning kan lokale samspill munne ut i sammenhengende mønstre som ingen enkeltperson har utformet eller forstår fullt ut.

Noen svikt kan ikke trygt overlates til forsøk og etterfølgende korrigering, fordi følgene kan bli uopprettelige før tilbakemeldingen rekker å virke. Slike risikoer krever forberedelse og koordinering før noe svikter, ikke bare tilpasning etterpå.

Når skade kan skjules eller veltes over på andre, kan tilbakemeldingen belønne utnyttelse fremfor samarbeid. Spontan orden gir ikke i seg selv ønskelige resultater; insentivstrukturen former det som oppstår.

Sentralisert kontroll forstyrrer prosessen når den prøver å erstatte fordelte tilbakemeldinger med et foreskrevet resultat. Kunnskap er spredt mellom menneskene som faktisk møter skiftende forhold, og mye av den er lokal, praktisk og midlertidig. Når størrelse og kompleksitet øker, må et sentralt hierarki behandle mer informasjon over større avstander. Dermed blir det stadig vanskeligere for noen få beslutningstakere å reagere på hele systemet like godt som menneskene som reagerer direkte på de skiftende forholdene i systemet.

Spontan orden gjør det mulig å håndtere kompleksitet gjennom mange punkter der kunnskap og tilpasning møtes. Koordinering vokser frem av systemets samlede reaksjoner. Fordi tilpasning ikke er helt avhengig av sentral koordinering, kan forstyrrelser fanges opp lokalt, alternativer utvikles og den bredere strukturen fortsette å omorganisere seg rundt svikt.

Resultatet er fremvoksende orden: koordinering i stor skala skapt av mindre delers vedvarende samspill. Orden er ikke noe som legges over systemet. Den er noe systemet selv skaper når delene reagerer på hverandre og beveger seg mot en likevekt som forskyver seg.

Orden kan ikke bare foreskrives ved lov. Orden er et fremvoksende resultat av at folk velger å samarbeide. Hvis insentivene driver dem til konflikt, kan ikke loven alene få dem til å samarbeide. Å bygge en fri verden handler om å skape insentivene som gjør samarbeid og orden mulig.

Nettverk

Et nettverk er en struktur av sammenknyttede personer eller grupper som kan kommunisere, koordinere og handle direkte uten å la hvert samspill gå gjennom en sentral autoritet.

Hierarkier konsentrerer informasjon og beslutninger i et begrenset antall sentrale punkter. Nettverk fordeler dem. Koordinering kan vokse frem fra grasrota når folk reagerer direkte på endrede forhold, utveksler informasjon og organiserer seg om praktiske behov.

Én mekanisme bak dette er stigmergi: Handlinger etterlater signaler som styrer videre handlinger. ༆ Folk reagerer på det andre allerede har gjort, slik at kompleks koordinering kan oppstå og spre seg uten at en sentral planlegger styrer hvert skritt.

Rotstokken er derfor en svært kraftfull struktur. I motsetning til et tre med én sentral stamme sprer en rotstokk seg sidelengs gjennom mange sammenknyttede røtter og skudd. Den forgrener seg, knytter seg sammen igjen, formerer seg og fortsetter å vokse når deler skades. Intet enkelt punkt kontrollerer eller rommer helheten.

Et nettverk er ikke desentralisert bare fordi det mangler et formelt hierarki; hvis ett knutepunkt blir uunnværlig, kan avhengigheten gjenskape maktmiddelet hierarkiet trenger. Avhengigheten kan også oppstå når mange knutepunkter er avhengige av de samme leverandørene, ressursene, opplysningene eller portvaktene, eller når koordineringen i seg selv gjør et eksisterende nettverk vanskelig å forlate.

Størrelse kan altså gjenskape avhengighet uten å skape et formelt hierarki; det relevante spørsmålet er om kritiske funksjoner fortsatt kan utfordres og overføres, omdirigeres eller erstattes.

Derfor begynner virkelig endring ved grasrota. Endring påtvunget ovenfra forblir avhengig av den sentrale autoriteten som påtvang den. Endring som vokser nedenfra, kan spre seg gjennom utallige uavhengige punkter, forsterkes gjennom forbindelsene mellom dem og bli stadig vanskeligere å overta, undertrykke eller reversere.

Fordelte nettverk blir motstandsdyktige gjennom redundans, alternative veier og evnen til å omorganisere seg rundt svikt. Hierarki konsentrerer både svikt og kontroll. Nettverk kan omorganisere seg gjennom andre forbindelser, eksperimentere parallelt og finne veier rundt forstyrrelser.

Spontan orden vokser gjennom nettverk: Koordinering vokser ut av mange deler som virker sammen, mens fraværet av ett uunnværlig kontrollpunkt gjør hele strukturen mer tilpasningsdyktig, motstandsdyktig og vanskeligere å overta.

Fri sammenslutning

Fri sammenslutning utelukker påtvunget medlemskap, obligatorisk deltakelse og enhver autoritet som hindrer fredelig uttreden. Ingen gruppe har krav på en persons fortsatte deltakelse utover vedvarende samtykke. Folk står fritt til å forlate, skifte retning, finne sammen på nye måter og danne alternativer når behovene og interessene deres endrer seg.

Fri sammenslutning begynner med individet. Å gå inn i et forhold, en organisasjon eller et fellesskap betyr ikke å gi fra seg autonomien til det. Samtykket må fortsette så lenge deltakelsen fortsetter; en avtale fra i går kan ikke bli et permanent krav på noen i morgen.

Uttreden betyr lite hvis det å forlate innebærer å miste tilgang til livsnødvendigheter; fri sammenslutning er avhengig av alternativer som er sterke nok til å gjøre det praktisk mulig å si nei, ikke bare formelt mulig.

Alternativene må også være innen rekkevidde når de trengs: et sted å bo, en måte å komme dit på og omsorg som fortsetter under overgangen. Felles reserver og ordninger for å ta imot folk kan gjøre dette mulig før en krise. Ingen skal måtte bygge opp livsgrunnlaget sitt på egen hånd for å kunne si nei til en leverandør.

Mennesker slutter seg naturlig sammen om felles interesser, behov, relasjoner og mål. Slike fellestrekk skaper grupper bygd på faktisk samhørighet fremfor påtvunget medlemskap. En person kan høre til mange sammenslutninger samtidig, som hver gjenspeiler en annen del av livet, uten at én av dem gjør krav på hele personen.

Enighet trenger ikke være universell. Folk kan forhandle, inngå kompromisser og løse konflikter fredelig fra sak til sak. Når målene deres kommer for langt fra hverandre, kan de skilles. En sammenslutning kan dele seg i flere, bevare forholdene som fortsatt fungerer, oppgi dem som ikke gjør det, og finne sammen i helt nye former.

Dette gir et enormt spenn av mulige ordninger. Grupper kan dannes, deles, overlappe, knytte seg sammen igjen og endre retning når forholdene endrer seg. I stedet for å tvinge mennesker som ikke passer sammen, inn i én beslutning lar fri sammenslutning ulike svar eksistere samtidig. ༆ Mangfold vokser ut av den ubegrensede variasjonen blant mennesker og evnen deres til å sette sammen ulike former for sammenslutning. Pluralisme blir en strukturell følge av frihet fremfor noe som tildeles ovenfra.

Dette endrer også betydningen av fellesskap. Det å dele et territorium gjør ikke hundretusener eller millioner av fremmede til én meningsfull sosial enhet. Fellesskap vokser av relasjoner, fortrolighet, felles formål, nærhet og gjensidig omtanke. Sterke lokale sammenslutninger kan være tett knyttet til større nettverk uten å bli oppslukt av én autoritet.

Størrelse krever derfor ikke i seg selv hierarki. Små sammenslutninger kan forbindes gjennom horisontale, overlappende nettverk og samarbeide der interessene møtes, samtidig som de forblir uavhengige ellers. Informasjon, ressurser, kunnskap og koordinering kan bevege seg gjennom forbindelsene uten å gå via en sentral kommandostruktur.

Ikke enhver funksjon trenger fortsatt å organiseres i den skalaen den har i dag. Større lokal kapasitet kan minske hvor avhengige folk er av koordinering over lange avstander. Der større koordinering fortsatt er nødvendig, kan nettverk utvide samarbeidet på tvers av regioner uten å gjøre koordineringen til en vedvarende autoritet over dem som deltar.

Selv når alle medlemmene har medbestemmelse, gjør et koordinerende organ krav på autoritet når det tar seg retten til generelt å avgjøre hvilke av aktivitetene til uavhengige mennesker og sammenslutninger som skal underlegges organet.

Slike nettverk forblir åpne fordi folk kan foreslå, eksperimentere, etterligne det som fungerer, endre det eller skape et alternativ uten å vente på godkjenning ovenfra. Gode løsninger sprer seg gjennom frivillig tilslutning. Løsninger som mislykkes, kan forsvinne uten å bli påtvunget alle andre.

Friheten til å forlate bidrar til å hindre at forholdene stivner til herredømme. Å forlate kan bety å gå helt, delta mindre, skifte partnere, danne en parallell sammenslutning eller ganske enkelt avvise en ordning som ikke lenger fungerer. Der det å gå betyr å gi opp noe som ikke uten videre kan erstattes, eller der den samme utestengelsen følger personen fra én sammenslutning til en annen, avhenger frihet også av muligheten til å utfordre eller endre disse forholdene, ikke bare av å kunne gå. Der fredelig adskillelse hindres og deltakelse blir tvungen, er sammenslutningen ikke lenger fri.

Folk kan forlate en sammenslutning uten å slippe ansvar for skader de har påført andre, eller forpliktelser de frivillig har påtatt seg og som andre med rimelighet har stolt på. Ansvar for en forpliktelse rettferdiggjør ikke automatisk å tvinge noen til å oppfylle den. Voldgift, gjenoppretting, atskillelse og andre reaksjoner kan håndtere brutte forpliktelser og fortsatt være knyttet til den konkrete tvisten. Ansvaret forblir knyttet til den konkrete skaden eller forpliktelsen; det kan ikke bli eierskap over personen eller en generell plikt til å adlyde.

Å nekte samarbeid innebærer ikke i seg selv tvang. Det gjør derimot bruk av kontroll over livsnødvendigheter for å tvinge frem lydighet, eller det å stenge tilgangen til alternativer som andre frivillig tilbyr.

Noen skader kan ikke unngås bare ved å skille lag, særlig når virkningene er spredte eller veltes over på mennesker som ikke uten videre kan komme seg unna dem. Det svekker tilbakemeldingene som ellers ville begrense skadelig atferd. Desentralisering betyr ikke at alle reaksjoner må være lokale; når en skade rammer mennesker på tvers av sammenslutninger eller regioner, kan de berørte koordinere over grensene, bli enige om felles standarder eller følge virkningene.

Der adskillelse ikke kan hindre skade eller få den til å opphøre, kan de berørte forsvare seg, søke megling eller handle sammen med andre for å stoppe den. Å stoppe en felles fare kan kreve midlertidige begrensninger av atferd som setter andre i fare, selv når de berørte er uenige og individuelt ansvar er uklart. Begrensningene og hvordan kostnadene fordeles mellom mennesker, krever en egen begrunnelse.

En påstand om skade avgjør ikke tvisten; beskyttelse må fortsatt være knyttet til å stoppe den konkrete skaden, ikke bli grunnlag for bredere eller uavgrenset kontroll. De som griper inn, kan fortsatt utfordres; muligheten til å stille spørsmål ved begrunnelsen, virkemidlene eller fortsettelsen av et inngrep kan ikke alene avhenge av dem som utfører det. Å kunne utfordre et inngrep uavhengig av dem som utfører det, må også innebære reell makt til å endre uberettigede begrensninger eller stoppe inngrepet når begrunnelsen faller bort.

Noen problemer vil forbli uløste i stedet for at det opprettes en permanent autoritet hvis garanti for en løsning avhenger av makten til å tvinge alle involverte.

Fri sammenslutning foreskriver ikke én endelig organisering av samfunnet. Styrken ligger nettopp i at dette spørsmålet holdes åpent. Den lar radikalt frie og autonome mennesker stadig forme sine egne forhold, og skaper en sosial orden av utallige overlappende sammenslutninger fremfor én struktur med autoritet til å romme dem alle.

Gjensidig hjelp

Gjensidig hjelp er samarbeid gjennom gjensidighet: Folk hjelper hverandre fordi interessene våre ikke trenger å stå i konflikt. Vi har alle ulike behov, evner, kunnskap, ressurser og muligheter. Ved å dele dem kan begge få det bedre enn før.

En fri verden beveger seg bort fra forhold der den enes gevinst er den andres tap. Velstand skapes ved å frembringe ny verdi. Samarbeid kan gi begge mer enn de kunne ha skapt hver for seg, men forholdet gagner ikke virkelig begge hvis gevinsten bygger på å skyve kostnader over på andre. Slike forhold blir lettere når hindre for deltakelse og kunstig knapphet fjernes, slik at folk får flere måter å sørge for seg selv og hverandre på.

Gjensidighet styrkes gjennom gjentatte forhold. Sterke nabolag og fellesskap vokser ut av vennskap: Folk kjenner hverandre, bryr seg om hva som skjer med hverandre og deler mat, verktøy, ferdigheter, kunnskap, husly, tid og støtte. Når mennesker ikke lenger er fremmede for dem rundt seg, er en person som blir fattig eller hjemløs, ikke lenger et usynlig problem overlatt til en fjern institusjon. Behovene er synlige for folk som kjenner personen og har grunn til å bry seg.

Disse forholdene kan knyttes sammen i større nettverk for gjensidig hjelp, som bærer støtte ut over dem som allerede kjenner hverandre, og mangedobler det en enkeltperson eller et nabolag kan gi alene. Én har mat, en annen et ubrukt rom, en tredje kan reparere noe, og en annen kan undervise, dyrke, bygge, transportere eller gi omsorg. Jo mer forholdene overlapper, desto flere veier har folk til støtte, og desto mindre må noen være avhengig av én institusjon for tilgang til det de trenger.

Gjensidighet krever ikke tilbakebetaling fra alle som mottar omsorg. For en person som ikke selv kan forlate eller ordne støtte, avhenger frihet av at omsorgen ikke kontrolleres av én person eller ett forhold.

Flere omsorgspersoner og uavhengige forhold gjør det lettere å motarbeide misbruk og videreføre omsorgen gjennom endringer. Når en person ikke kan gi informert samtykke, bør omsorgen følge vedkommendes uttrykte ønsker der det er mulig, og begrenses til vedkommendes behov. Avhengighet gjør ingen til eier av personen.

Pålitelig gjensidig hjelp krever også vedlikehold. Folk har grunner til å holde tjenester de bruker, bryr seg om eller kan trenge senere, i gang. Fortsatt tilbud avhenger av gjentatte bidrag av arbeid og ressurser, felles reserver og avlastning for utslitte omsorgspersoner og dem som vedlikeholder tjenestene.

Omsorg koster ikke alltid alle like mye samtidig, men større nettverk kan fordele de ujevne byrdene mellom flere mennesker, ressurser og forhold fremfor å la én person bære dem alene. Under knapphet gjør synlige behov og tilgjengelige forsyninger det mulig å forhandle om prioriteringer og søke hjelp utenfor det lokale nettverket. Behov kan ikke skape ressurser som mangler, men knapphet kan heller ikke gi en rett til lydighet.

Gjensidig hjelp er ikke selvoppofrelse. Vi trives når menneskene rundt oss kan trives. Tryggere, sunnere, friere og dyktigere mennesker gjør våre egne liv tryggere, rikere og friere. Individuell og felles velferd styrker hverandre fremfor å stå på hver sin side av et regnestykke.

Dominans og hevn gjenskaper konfliktens vilkår fremfor fredens. Gjensidig hjelp møter lidelse med omsorg, kjærlighet og håp og bygger samtidig de materielle forholdene som gjør det mindre sannsynlig at lidelsen gjentar seg.

Vi skaper den fredelige verdenen vi vil leve i, ved å ta det første skrittet for å bygge den: hjelpe hverandre nå, styrke forholdene rundt oss og gjøre dem sterke nok til at ingen må møte verden alene.

Vennskap

Et sterkt fellesskap begynner med vennskap, ikke med den abstrakte forestillingen om fellesskap. Vennskap er personlig, bevisst, frivillig og formes direkte av dem som deltar i det. Ingen større enhet har krav på forholdet bare fordi to mennesker hører til samme sted, gruppe eller sak.

Venner trenger ingen ytre autoritet til å foreskrive forholdet deres eller tvinge dem til enighet. De avgjør selv hvordan de skal forholde seg til hverandre, hvor grensene går, og når et forhold skal endres eller ta slutt. Foreningsfrihet betyr lite uten friheten til å bryte forbindelsen.

Vennskap har også en naturlig grense. Det kan ikke vokse til ett forhold som omfatter alle, og det er en del av styrken. Vennskap kan forbli små og likevel overlappe og knytte forbindelser utover, slik at samarbeid kan spre seg uten å binde alle i samme sosiale enhet. Større nettverk lar mennesker som ikke er venner, koordinere uten å gjøre nettverkene til én sosial enhet.

Målet er å få venner fremfor å bygge fellesskap. ༆ La sterkere fellesskap vokse frem av forhold mennesker faktisk velger.

Ikkevold

Ikkevold er den foretrukne strategien for å bygge en fri verden. Metodene som brukes til å bygge en ny verden, former vanene, insentivene, organisasjonene og maktfordelingen som vokser ut av dem. Politisk vold endrer motstandens egen insentivstruktur og belønner hemmelighold, kommando, tvang og organisasjoner som kan samle makt til å bruke vold.

Politisk vold kan styrke strukturene den er ment å utfordre. Når folk ser vold, blir de redde. Frykten driver dem mot institusjoner som lover beskyttelse: politi, militær og myndigheter. Vold kan dermed styrke nettopp de håndhevende delene av hierarkiet som utfordres, og gi myndighetene større grunnlag for politiinnsats, overvåkning, undertrykkelse og maktbruk, samtidig som den bredere befolkningen vendes mot dem som utfordrer det.

Myndighetene har allerede en overveldende fordel når det gjelder organisert vold. De kontrollerer politi, militære styrker, fengsler, etterretningstjenester, våpen og logistiske nettverk bygd for å håndheve autoriteten sin. Vold lar myndighetene definere vilkårene for konfrontasjonen og spille på sin største styrke.

Ikkevold angriper hierarkiet fra en annen side. Direkte aksjon, sivil ulydighet, streiker, nektelse, gjensidig hjelp, selvforsyning, oppbygging av fellesskap, konstruktive alternativer og det å trekke tilbake deltakelse angriper avhengighetsforholdene som lar sentraliserte institusjoner fungere. Myndighetene virker ikke bare gjennom maktbruk; de er avhengige av fortsatt samarbeid.

Håp er også politisk makt. Målet er ikke å skremme folk til kamp, men å inspirere dem med muligheten for en fredelig og fri verden der de kan leve gode liv, følge drømmene sine, utvikle potensialet sitt og hjelpe hverandre. ༆

Håp blir virkelig gjennom erfaring. Vennskap, gjensidig hjelp, autonomi, selvforsyning, hager, samarbeid, direkte aksjon og fungerende alternativer gir folk glimt av en annen måte å leve på allerede nå. Foregripende oppbygging fordeler evnen til å handle før sentralisert autoritet forsvinner. Etter hvert som mennesker blir stadig bedre i stand til å dekke behovene sine gjennom fri sammenslutning, gjensidig hjelp, uavhengig kunnskap og alternativer, begynner avhengigheten av sentraliserte institusjoner å avta.

Voldelig revolusjon risikerer å gå i motsatt retning. Å ødelegge en eksisterende regjering ødelegger ikke nødvendigvis strukturen for konsentrert makt. Væpnede organisasjoner samler våpen, hemmelighold, kommando, etterretning, logistikk og operasjonsevne. Hvis den eksisterende regjeringen bryter sammen før makt og kapasitet er blitt fordelt, står organisasjonen som er best i stand til å utøve vold, også klar til å fylle makttomrommet som oppstår. Herskeren skiftes, mens strukturen fortsatt kan overtas.

Ikkevold betyr ikke pasifisme eller å avstå fra selvforsvar. Defensiv maktbruk kan være nødvendig når umiddelbar skade ikke kan stoppes på annen måte. Hensikten er å stanse dominans, ikke å gjøre maktbruk til det organiserende prinsippet for frigjøring. Vold forblir en siste utvei.

Evnen til selvforsvar kan bestå mens bruken forblir defensiv og midlertidig. En maktbalanse holder forsvarsevnen fordelt og mulig å utfordre, mens fri sammenslutning hindrer midlertidig maktbruk i å bli en permanent autoritetsstruktur.

Vedvarende trusler krever forberedelse, pålitelige forsyninger, delt informasjon og koordinering mellom sammenslutninger. Folk kan overlate bestemte forsvarsoppgaver til erfarne personer og samtidig holde rollene begrenset til sin funksjon og sørge for at de kan utfordres. Faren er særlig stor i forsvar, fordi forsvarsevnen selv kan bli en ny maktkonsentrasjon. Skillet er bare reelt så lenge våpen, forsyninger og støtte utenfra holdes utenfor enhver enkelt gruppes enekontroll.

Fordelt forsvar innebærer en annen fare: Én sammenslutnings forberedelser kan uroe en annen, hvis reaksjon så virker som en bekreftelse på den førstes frykt. Der det er mulig, kan direkte kontakt, uavhengig kontroll av alarmerende påstander og gjensidige begrensninger på mobilisering gi begge parter måter å trekke seg tilbake på uten å gi opp evnen til å forsvare seg.

Koordinering i nødsituasjoner må forbli begrenset til oppgaven og kunne utfordres. Fordelt forsvar kan fortsatt bli slått; sentralisert kommando gir heller ingen garanti for å overleve.

Friheten bør ikke først komme etter kampen. Den bør være gjenkjennelig i måten kampen føres på.

3,5 %-regelen

Systemisk endring krever ikke at en hel befolkning reiser seg samtidig.

Forskning av Erica Chenoweth og Maria Stephan fant at store ikkevoldelige kampanjer for regimeskifte, uavhengighet eller slutt på okkupasjon mellom 1900 og 2006 lyktes mer enn dobbelt så ofte som voldelige kampanjer.

3,5 %-regelen vokste senere ut av denne forskningen: I det opprinnelige datasettet mislyktes ingen ikkevoldelig kampanje som på sitt høyeste aktivt hadde mobilisert minst 3,5 % av befolkningen.

Myndighetene fungerer ikke bare gjennom maktbruk fra politi og militær. De er avhengige av at mennesker i hele samfunnet fortsetter å arbeide, adlyde, håndheve befalinger, flytte ressurser, vedlikeholde infrastruktur og godta autoriteten deres. Myndighetene er avhengige av samarbeid fra langt flere enn dem som faktisk styrer.

Aktive deltakere er bare én del av presset. Når deltakelse og nektelse sprer seg, blir samarbeidet mindre pålitelig. Arbeidere slutter å samarbeide. Befalinger blir ikke håndhevet. Tilhengere faller fra. Folk innenfor institusjonene slutter å gjennomføre direktiver. Institusjoner begynner å svikte. Maktbalansen forskyves fordi strukturen mister det menneskelige samarbeidet som trengs for å opprettholde den.

Ikkevoldelige bevegelser kan trekke deltakere fra en mye bredere krets fordi motstand ikke krever at alle blir soldater. Folk kan streike, boikotte, nekte, trekke tilbake støtte, skaffe ressurser, gi andre husly eller ganske enkelt slutte å samarbeide.

Senere forskning fant at ikkevoldelige kampanjer ble mindre vellykkede etter 2010. Chenoweth peker både på at myndigheter tilpasset motstrategiene sine, og at bevegelser i større grad baserte seg på rask mobilisering uten organisasjonen, strategien og utholdenheten som trengs for å opprettholde presset. Mobilisering kan åpne et vindu, men uten varig organisasjon og praktisk evne bak seg kan åpningen lukkes før vilkårene for varig endring er bygd opp.

3,5 %-regelen er ingen lov eller garantert terskel. De fleste vellykkede ikkevoldelige bevegelser nådde aldri 3,5 %, og senere forskning fant et tilsynelatende unntak. Det er et historisk mønster, ikke en formel for suksess.

Lærdommen av 3,5 %-regelen er ikke at nøyaktig 3,5 % av en befolkning kan tvinge enhver regjering til å overgi seg.

Lærdommen er at forandring ikke krever en enstemmig oppvåkning.

Direkte aksjon

Direkte aksjon betyr å ta tak i et problem direkte i stedet for å be en autoritet løse det for oss. Å søke reform gjennom autoritet skyver forandringen oppover. Direkte aksjon lar handlekraften bli hos dem det gjelder.

Det vi ser, er ikke bare korrupsjon. Systemet følger insentivene og maktkonsentrasjonene som er bygd inn i det. Å bytte ut representanter kan endre beslutninger, men lar autoritetens maskineri bestå. Representativ politikk begraver årsak og virkning under lag av byråkrati: Folk handler og venter deretter på at institusjoner skal bestemme hva som skjer. Direkte aksjon skaper endring her og nå. Folk ser resultatet, prøver det og bygger videre på det.

Direkte aksjon krever ingen tillatelse. Folk trenger ingen godkjenning ovenfra for å samarbeide, løse problemer, trekke tilbake støtte eller skape alternativer. Endring kan begynne der folk allerede har evnen til å handle, og spre seg videre fra grasrota når andre tar i bruk det som fungerer.

Grasrota har makt fordi hierarkiet ikke kan fungere av seg selv. En streik avdekker straks denne avhengigheten. En generalstreik kan stoppe store deler av maskineriet samtidig. En vill streik viser at arbeidere kan bruke kollektiv makt uten å vente på godkjenning fra institusjonene som representerer dem.

Direkte aksjon gjør denne avhengigheten til et maktmiddel. Forskjellen er mellom å motsette seg en struktur og å fjerne noe den trenger for å fungere. Nektelse og tilbaketrekking endrer selve forholdet.

Direkte aksjon bygger alternativer som gjør hierarkiet mindre nødvendig. Gjensidig hjelp, selvforsyning, uavhengig utveksling, samvirker og parallelle institusjoner setter folk i stand til å dekke behovene sine mer direkte.

De to sidene forsterker hverandre. Stans maskineriet mens dere bygger alternativer. Motstand reduserer hierarkiets evne. Oppbygging reduserer avhengigheten av hierarkiet.

Folk kan trekke lydigheten sin tilbake og samtidig opprettholde nødvendig arbeid gjennom direkte samarbeid med dem som er avhengige av det. Midlertidig forstyrrelse kan gi et maktmiddel, men spørsmålet er fortsatt hvem som bærer kostnaden. Når maktmiddelet er avhengig av å frata mennesker noe de trenger, selv om de har liten kontroll over strukturen som utfordres, skyver motstanden pressets kostnad over på dem. Vedvarende tilbaketrekking fra uunnværlige funksjoner krever erstatningsveier eller fortsatt tilgang. Motstand som sulter ut sine egne alternativer, styrker kravet om gjenopprettet kommando.

Oppbygging kan skape sitt eget press. Når folk blir avhengige av noe som er bygd, har de som holder det i gang, mer å tape på forstyrrelser og kan bli mer forsiktige med konfrontasjon. Motstand kan på sin side sette alternativene folk prøver å bevare, i fare. Spenningen minsker når alternativer kan overleve forstyrrelser gjennom redundans og andre veier, og når motstand fjerner det hierarkiet trenger, uten å ødelegge evnene folk er avhengige av.

Direkte aksjon blir foregripende oppbygging fordi folk bygger en fri verden gjennom forholdene og institusjonene de skaper nå, fremfor å utsette friheten til etter en fremtidig seier.

Ingen enkelt handling trenger å forandre hele systemet. ༆ Hver vellykket handling kan løse noe nå, øke autonomien og gjøre videre handling mulig. Når disse evnene knyttes sammen og bygger på hverandre fra grasrota, forskyver de maktbalansen.

Hagen

En fri verden trenger ikke begynne overalt samtidig. Den begynner der folk gjenvinner evnen til å sørge for seg selv og hverandre. Dyrk mat. Lær nyttige ferdigheter. Del verktøy. Arbeid sammen med folk du stoler på. Støtt lokale produsenter og samvirker. Begynn med noe nyttig som kan vare og spre seg.

Hagen er både bokstavelig og strukturell. En hage gjør jord, kunnskap, arbeid og samarbeid til noe folk kan bruke direkte. Et felles verksted gir folk et sted å lage og reparere det de trenger. Bondemarkeder bringer dyrkere og kjøpere i direkte kontakt. Hvert tiltak korter ned veien mellom et behov og menneskene som kan dekke det.

Poenget er ikke én bestemt økonomisk modell.

Selvforsyning blir sterkere gjennom samarbeid, ikke isolasjon. Én person kan ikke gjøre alt, og bør heller ikke måtte det. Folk utvikler ulike ferdigheter, deler arbeidet, bytter det de produserer, og hjelper til der de kan bidra mest. Når hager knyttes sammen med kjøkken, verksteder, samvirker, lokale produsenter og tjenester i nabolaget, begynner isolerte prosjekter å danne et større nettverk av praktisk uavhengighet. Jo mer kunnskap, flere verktøy og større produksjonsevne folk selv har, desto flere valg har de i forholdene som livet deres avhenger av.

Bygg lokalt. Bli kjent med naboene. Få venner ved å gjøre nyttige ting sammen. Folk kan se hva som mangler, hva som stadig svikter, og hva andre faktisk trenger. Problemer er lettere å løse når de som opplever dem, kan snakke direkte med dem som kan hjelpe.

Forholdene kan vokse utover uten å vokse oppover. Ulike grupper kan spesialisere seg og fortsatt være autonome, og knytte direkte kontakt der samarbeid hjelper dem. Ingen organisasjon trenger å levere alt eller kontrollere helheten. Et tett felt av overlappende sammenslutninger blir sterkere gjennom forskjellene sine: mange ferdigheter, mange forhold, mange kilder og mange veier rundt det som svikter.

Det avgjørende er ikke om noe kaller seg et alternativ. Alternativer har sine egne insentivstrukturer, så det samme spørsmålet gjelder: Hva oppmuntrer de til i praksis? Et samvirke som gjenskaper kommandoforhold, har endret lite. Prøven er praktisk: Kan folk endre hvordan arbeidet gjøres, avvise vilkårene eller forlate det uten å miste sin eneste mulighet til å dekke et grunnleggende behov?

En hage som er avhengig av én vannkilde, eller et verksted som er avhengig av én persons kunnskap, er fortsatt sårbar på akkurat det punktet. Ferdigheter som kan læres bort, metoder som kan gjentas, felles verktøy og forsyninger fra flere kilder holder nyttig arbeid i gang uten å gjøre noen uunnværlig.

Det trengs ikke noe rent brudd med den eksisterende verden. Begynn med det som kan flyttes nærmere direkte forhold: én matkilde, én ferdighet, ett verktøy, én tjeneste, ett samarbeidsprosjekt, ett sterkere vennskap. Hver overføring er liten, men etterlater noe den neste kan bygge på. Over tid blir isolerte prosjekter til nettverk, nettverkene blir motstandsdyktige, og avhengigheten begynner å bli mindre konsentrert.

En hage trenger ikke tillatelse til å bli en skog. Den vokser der det er plass, forgrener seg der forholdene tillater det, knytter seg til det som allerede lever, og skaper frø til videre vekst. Bygg en fri verden på samme måte: lokalt, direkte, fredelig og utover fra grasrota.

Mulighetsvinduet

En fri verden bygges før det revolusjonære øyeblikket, ikke etterpå.

Å fjerne dem som kontrollerer sentraliserte institusjoner, fordeler ikke kapasitetene institusjonene tidligere kontrollerte. Mat må fortsatt fraktes. Folk trenger fortsatt rent vann, medisiner, husly, kommunikasjon, transport, beskyttelse og måter å løse konflikter på. Hvis disse kapasitetene forblir konsentrert, vil den som raskest gjenoppretter dem, arve enorm makt.

Det avgjørende arbeidet skjer derfor før det tilsynelatende vendepunktet.

Et fritt samfunn utvikler seg gradvis gjennom forhold, ferdigheter, institusjoner og infrastruktur som allerede fungerer uten sentral kommando. Nettverk for gjensidig hjelp, lokale matsystemer, samvirker, uavhengig kommunikasjon, fordelt energiforsyning, reparasjonskapasitet, åpen kunnskap, omsorgsnettverk, konfliktløsning og desentralisert selvforsvar flytter praktisk kapasitet bort fra sentraliserte institusjoner og over til menneskene som er avhengige av den.

Dette er den strategiske betydningen av foregripende oppbygging: å bygge det nye inne i skallet til det gamle. Det synlige bruddet kan komme brått. Evnen til å overleve det utvikles langsomt.

Overgangen krever ikke ett rent brudd. Gamle institusjoner kan fortsatt dominere mens nye forhold utvikles ved siden av dem. Noen funksjoner kan desentraliseres raskt, mens andre forblir sentraliserte mye lenger. Folk kan også bruke åpninger innenfor eksisterende strukturer når det øker deres reelle autonomi eller evne til å organisere seg utenfor dem. Åpningene kan brukes uten å gjøre den eksisterende strukturen til redskapet for endring. Den fremvoksende verdenen vil i begynnelsen være ufullstendig, preget av kompromisser og sammenvevd med verdenen den erstatter.

Hvis et alternativ er avhengig av de samme sentraliserte institusjonene det skal erstatte, kan det innlemmes uten at maktbalansen endres.

Et alternativ kan gi folk noe de trenger, men fortsatt være avhengig av jord, forsyninger, infrastruktur eller andre ressurser kontrollert av den gamle strukturen. Da kan den gamle strukturen kvitte seg med noe av byrden sin og samtidig beholde mye av maktmiddelet avhengigheten gir. Å overta en funksjon er ikke det samme som å erstatte en avhengighet; balansen forskyves først når folk får større evne til å fortsette uten at den gamle strukturen kontrollerer det de bygger på.

Alternativer kan bli møtt med undertrykkelse når de blir i stand til å erstatte sentraliserte funksjoner. Når de reduserer avhengigheten av sentraliserte institusjoner, kan disse institusjonene få sterkere insentiver til å begrense dem. Der undertrykkelse fortsatt kan kutte alle forsyningskilder, gir spredning alene ingen beskyttelse. Delt kunnskap og støtte på tvers av uavhengige nettverk lar arbeidet fortsette når et sted eller en organisasjon går tapt, slik at ingen enkelt struktur finnes som kan fjernes og dermed utslette alternativet.

Foregripende oppbygging skaper sikkerhetsnettet som hindrer at institusjonelt sammenbrudd blir til samfunnsmessig sammenbrudd.

Målet er ikke å skape én ren enklave utenfor samfunnet. Det er å skape flere steder der folk kan løse problemer gjennom andre forhold, knytte dem sammen på tvers og gradvis flytte mer av hverdagslivet inn i dem. Hver avhengighet som erstattes med et frivillig alternativ, svekker maktmiddelet til det gamle systemet. ༆ Hvert forhold med gjensidig støtte øker folks evne til å si nei.

Overgangen kan være gradvis i oppbyggingen og rask i følgene.

Mulighetsvinduet åpnes når sentraliserte institusjoner mister så mye kapasitet eller legitimitet at ordninger som før ble sett på som permanente, kan forhandles om. Det krever ikke et fullstendig sammenbrudd av sivilisasjonen. En forsyningskjede bryter. En regjering mister legitimitet. Et selskap forlater en by. Et strømnett svikter. En valuta blir upålitelig. En streik stopper vanlige tjenester. Et monopol kan ikke lenger levere det folk er avhengige av. Sentraliserte systemer svikter ujevnt fra sted til sted, sektor til sektor og funksjon til funksjon.

Hver svikt skaper en åpning der alternativer kan overta noe av det den gamle strukturen ikke lenger klarer å levere.

Slike åpninger kan komme gjentatte ganger. Parallelle institusjoner utvikles under relativ stabilitet. Et sentralisert system svekkes. Eksisterende alternativer overtar noen av funksjonene. Alternativene stabiliseres, lærer, knytter seg sammen og går inn i neste krise med større kapasitet enn før. Det gamle hierarkiet kan overleve, men hver runde kan gjøre folk mindre avhengige av det.

Dette er ikke en strategi for å vente på sammenbrudd. Det er forberedelse til forhold ingen kan forutsi sikkert.

Når sentraliserte institusjoner svekkes, oppstår ikke frihet automatisk. En krise skaper frykt, knapphet, usikkerhet og etterspørsel etter pålitelig orden. Slike forhold kan styrke gjensidig hjelp, men også fascisme, militarisme, organisert kriminalitet, religiøs autoritarisme eller en ny regjering som lover å gjenopprette stabiliteten.

Et makttomrom betyr at det er behov for funksjoner som ikke lenger leveres pålitelig. Hva som fyller tomrommet, avhenger av hvem som kan dekke behovene.

Den som kan skaffe mat, medisiner, kommunikasjon, transport, beskyttelse og fungerende infrastruktur, får enorm innflytelse. Hvis bare autoritære organisasjoner har disse kapasitetene, kan redde mennesker godta befalinger fordi hierarki ser ut til å være den eneste strukturen som fortsatt fungerer.

Derfor er foregripende oppbygging også forberedelse mot at en autoritær makt tar over. Parallelle institusjoner utviklet før krisen gir folk et annet sted å gå. Fordelte ferdigheter, eksisterende forhold, fungerende nettverk og erfaring med samarbeid uten befaling reduserer tomrommet som et sentralisert sammenbrudd ellers ville skape.

Uten slike alternativer opphever ikke sammenbruddet avhengigheten. Det forsterker den.

Alternativene må også fungere. Hvis deltakelse krever ekstra tid, penger eller trygghet, blir det vanskeligst for dem som allerede er hardest presset. De fleste vil ikke slutte seg til en hel filosofi før de deltar. De kan bli med fordi maten er rimelig, barnepasset pålitelig, nabolaget tryggere, reparasjonsverkstedet sparer penger eller de involverte behandler dem med verdighet. Fri sammenslutning, gjensidig hjelp og spontan orden blir sterkere argumenter når folk kan oppleve dem direkte.

Målestokken er praktisk: Dekker alternativet et reelt behov og øker samtidig autonomien og fordeler evnen til å handle?

Et prosjekt som ikke fungerer under press, kan ikke bære folk gjennom en krise. Et prosjekt som fungerer ved å konsentrere kontrollen, kan ganske enkelt bli det neste hierarkiet. Alternativet virker bare når metodene bevarer autonomi og fri sammenslutning.

Prøv ut erstatningen før dere stoler på den: Kan tilbudet opprettholdes hvis finansieringen stopper, en leverandør svikter eller nøkkelpersoner forlater prosjektet? Vanlige sammenbrudd og faktiske overføringer viser hva som fortsatt er avhengig av sentraliserte institusjoner. Et brått sammenbrudd kan komme før arbeidet har kommet langt nok. Da må bevaring av forsyninger, vedlikehold og omsorg gå foran det å erklære uavhengighet; midlertidig avhengighet skaper ingen permanent rett til å befale.

Disse prosessene skjer samtidig: Bygg opp kapasiteter som dekker behov nå, og bruk disse kapasitetene til å minske avhengigheten av dominans. Uten oppbygging kan motstand etterlate et tomrom. Uten motstand kan alternativene holdes innenfor det eksisterende systemet.

Målet er gradvis å gjøre sentraliserte institusjoner mindre nødvendige.

Funksjoner kan flyttes én etter én. Kunnskap kan unnslippe sentralisert kontroll. Midlertidig gjensidig hjelp kan bli permanent sosial infrastruktur. Uformelle forsyningsveier kan bli varige nettverk. Fellesskap kan bevare ordninger som virket under nødsituasjoner. Selv mislykkede prosjekter kan etterlate ferdigheter, forhold, verktøy og kunnskap som gjør neste forsøk sterkere.

Det folk har bygd til nå, definerer ikke grensene for hva de kan bygge. Når menneskers oppfinnsomhet slippes løs, utløser den innovasjon og bringer det som en gang virket umulig, innen rekkevidde.

Suksess trenger ikke komme i form av at en regjering faller eller at et flagg heises over bygningene dens. Den kan vise seg som en langvarig nedgang i betydningen av sentraliserte institusjoner etter hvert som de nyttige funksjonene deres flytter andre steder.

Den avgjørende seieren er ikke å overta maskineriet.

Den består i å gjøre maskineriet unødvendig.

Det er usikkert når den neste store åpningen kommer. Systemer kan overleve ustabilitet, absorbere motstand, skifte ledelse, flytte kostnader, reformere seg eller ty til undertrykkelse. En strategi som er avhengig av å forutsi sammenbrudd, er skjør.

Foregripende oppbygging krever ingen spådom. Hvis det eksisterende systemet består, forbedrer uavhengige forhold og kapasiteter livet nå. Hvis det langsomt forfaller, kan alternativer overta funksjonene det gir opp. Hvis kriser kommer igjen og igjen, kan hver åpning gjøre parallellsamfunnet sterkere. Hvis et større brudd kommer, gir nettverk som allerede har forsyninger, ferdigheter og fungerende forhold, folk alternativer som kan hindre at tomrommet fylles av en annen sentralisert autoritet.

Mulighetsvinduet er derfor ikke noe man skal vente på.

Det er noe man bygger seg frem mot.

En fri verden vokser mens hierarkiet fortsatt virker permanent. Hver hage, hvert vennskap, hvert samvirke, hver ferdighet, hvert nettverk, hver handling av gjensidig hjelp og hver uavhengige kilde til praktisk kapasitet skaper enda et sted der folk kan handle uten å vente på tillatelse. Etter hvert som alternativene knyttes sammen, blir avhengigheten mindre konsentrert, og en maktbalanse tar form.

Når det neste vinduet åpnes, trenger ikke friheten begynne fra ingenting.

En fri verden vil stå klar.

Vox Libera

Det grunnleggende utgangspunktet

«Ingenting er farligere enn et dogmatisk verdensbilde — ingenting mer begrensende, mer blindt for fornyelse eller mer ødeleggende for åpenhet for det nye.» — Stephen Jay Gould

«Det er viktig å avskaffe den ubevisste dogmatismen som får folk til å tro at deres måte å se virkeligheten på er den eneste fornuftige måten å se verden på. Målet mitt er å forsøke å bringe folk inn i en tilstand av generell agnostisisme, ikke bare agnostisisme om Gud, men om alt. Hvis man bare kan se ting gjennom sitt eget trossystem, er man dømt til å bli nesten døv, stum og blind. Det er bare mulig å se mennesker når man er i stand til å se verden slik andre ser den. Det er dette geriljaontologi går ut på — å bryte ned denne måten å se verden gjennom én enkelt modell på og gi folk et perspektiv med flere modeller.» — Robert Anton Wilson, intervjuet av Jeffrey Elliot i «Searching for Cosmic Intelligence» (1980)

«Visse uttrykk og ideer kan kalles 'antibegreper'. Det er uttrykk som faktisk tilslører forståelsen vår fremfor å hjelpe den og gjør det vanskeligere å gripe andre gyldige begreper. En viktig kategori av antibegreper er den såkalte 'pakkeløsningen': et uttrykk der betydningen skjuler en stilltiende forutsetning om at visse ting hører sammen, selv om de i virkeligheten ikke gjør det.» — Roderick T. Long

«Med andre ord finnes det ikke ett mønster. Det eneste vedvarende fenomenet er selve endringen og dermed bevisstheten om ulike sosiale muligheter.» — David Graeber og David Wengrow, The Dawn of Everything

Insentivstruktur

«Mennesket tilpasser seg, som alle levende vesener, forholdene det lever under, venner seg til dem og gir tillærte vaner videre gjennom arv. Født og oppvokst i trelldom som etterkommer av en lang rekke slaver trodde mennesket derfor, da det begynte å tenke, at slaveri var en nødvendig betingelse for livet; frihet virket umulig.» — Errico Malatesta

«Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe når lønnen hans avhenger av at han ikke forstår det!» — Upton Sinclair, I, Candidate for Governor: And How I Got Licked (1935)

«Hittil har vi analysert insentiver gjennom teorien om offentlige valg, som antar at mennesker på den politiske arenaen grunnleggende er de samme som utenfor den. Men denne antakelsen er kanskje til syvende og sist for optimistisk om politikken. Det er fordi politikkens institusjonelle filtre til slutt velger ut dem som finner maktposisjoner attraktive. Anstendige, menneskelige mennesker vil ikke arbeide som oppsynsmenn på en slaveplantasje. Av samme grunn vil de som tilbringer karrieren som fengselsvakter, politifolk, aktorer, grensevakter, generaler og presidenter, gjerne være mennesker som er komfortable med å utøve skjønnsmessig makt og voldelig autoritet over andre. Selv om prinsippfaste mennesker innehar disse stillingene en stund, vil de sannsynligvis raskt bli erstattet av ambisiøse mennesker som er villige til å bøye moralen sin for å få og beholde maktposisjoner. Maktsystemer skaper dermed institusjonelle filtre og utvelgelsesvirkninger med én enkel og ødeleggende følge: De verste kommer til topps.» — Nathan Goodman, Abolition: An Economist’s Perspective ๖

«Arbeidere hemmes i dag av en rekke regler, skatter, lover om immaterielle rettigheter og næringssubsidier som samlet sett gjør det vanskeligere for mulige alternative arbeidsgivere å etablere seg og for mennesker å bli selvstendig næringsdrivende.» — Sheldon Richman

«I virkeligheten defineres det kapitalistiske systemet av den strukturelle tilstedeværelsen av monopoler sanksjonert av staten.» — Eric Fleischmann

«Dessuten er myndighetenes monopol på byttemiddelet makten til å bruke gjeld fremfor solvens som kredittmiddel for å lette utveksling og gjennom og ved hjelp av dette monopolet hindre utveksling inntil privilegerte krav først er oppfylt.» — Dyer D. Lum

«I dag ser ingen, eller ønsker ingen å se, at flertallets trelldom i vår tid bygger på pengeskatter lagt på jord og annet, som myndighetene krever inn fra sine undersåtter.» — Leo Tolstoj, What Shall We Do?, kapittel XX

«Gjennom en vedvarende inflasjon kan myndigheter i hemmelighet og ubemerket konfiskere en betydelig del av borgernes formue. Med denne metoden konfiskerer de ikke bare, men konfiskerer vilkårlig; og mens prosessen gjør mange fattigere, gjør den faktisk noen rikere.» — John Maynard Keynes, The Economic Consequences of the Peace

«Kapitalismen er den samme overalt. For å overleve og blomstre trenger den en permanent tilstand av delvis knapphet: Den trenger det for å holde prisene oppe og skape sultne masser som vil arbeide under alle vilkår.» — Errico Malatesta

«På en eller annen måte er jeg mindre opptatt av vekten og foldene i Einsteins hjerne enn av den nærmest sikre vissheten om at mennesker med like stort talent har levd og dødd på bomullsmarker og i sweatshops.» — Stephen Jay Gould

«For de som i dag kalles forbrytere, er slett ikke forbrytere. Sult, ikke synd, er opphavet til moderne kriminalitet.» — Oscar Wilde, The Soul of Man under Socialism

«Slaveri, beskyttelse og monopol finner forsvarere ikke bare blant dem som tjener på dem, men også blant dem som lider under dem.» — Frédéric Bastiat

«Klassen som har makt til å rane i stor skala, har også makt til å kontrollere myndighetene og gjøre ranet sitt lovlig.» — Eugene Debs

«Når plyndring blir en livsform for en gruppe mennesker i et samfunn, skaper de med tiden et rettssystem som tillater den, og en moralsk kode som lovpriser den.» — Frédéric Bastiat

«Lovlig plyndring kan utføres på uendelig mange måter. Dermed har vi uendelig mange planer for å organisere den: tollsatser, beskyttelse, ytelser, subsidier, oppmuntringer, progressiv skatt, offentlige skoler, garanterte jobber, garantert fortjeneste, minstelønn, rett til hjelp, rett til arbeidsredskaper, gratis kreditt og så videre og så videre.» — Frédéric Bastiat, The Law

Hierarki

«Det meste av autoritet begynner som gangsterens rå makt og utvikler seg til den 'legitime' autoriteten som bygger på stilltiende aksept. Dette er utvilsomt nasjonalstatens historie. Fried påpeker at legitimitet er middelet som blander ideologi med makt. Legitimitetens funksjon er 'å forklare og rettferdiggjøre eksistensen av konsentrert sosial makt utøvd av en del av fellesskapet og å gi tilsvarende støtte til bestemte sosiale ordninger, det vil si bestemte måter å fordele og styre strømmen av sosial makt på'.» — Harold Barclay, People without Government ๖

«Å avskaffe autoritet eller styre betyr ikke å ødelegge de individuelle eller kollektive kreftene som virker i samfunnet, eller innflytelsen mennesker har på hverandre. Det ville redusere menneskeheten til en samling ubevegelige og adskilte atomer — en umulighet som, om den kunne gjennomføres, ville ødelegge ethvert samfunn og gi menneskeheten dødsstøtet. Å avskaffe autoritet betyr å avskaffe monopolet på maktbruk og innflytelse. Det betyr å avskaffe den tilstanden der sosial kraft, altså den samlede kraften til alle i et samfunn, gjøres til et redskap for tankene, viljen og interessene til et lite antall personer. Ved hjelp av den samlede kraften undertrykker disse alle andres frihet til fordel for egne ideer. Med andre ord betyr det å ødelegge en organisasjonsform der fremtiden utnyttes mellom den ene revolusjonen og den neste til fordel for dem som vant i øyeblikket.» — Errico Malatesta

«Der autoritet finnes, finnes ingen frihet.» — Pjotr Kropotkin

«Da Warren og Proudhon i sin søken etter rettferdighet for arbeidet møtte hindringen i klassemonopolene, så de at monopolene hvilte på autoritet. De konkluderte med at det som måtte gjøres, ikke var å styrke denne autoriteten og dermed gjøre monopolet universelt, men å rive autoriteten opp med roten og gi det motsatte prinsippet, frihet, fullt spillerom.» — Benjamin R. Tucker

«Hierarkiske organisasjoner er utformet for å påtvinge korrelasjoner i menneskelig atferd, først og fremst gjennom den hierarkiske kontrollstrukturens innflytelse. I et ideelt hierarki må all påvirkning og kommunikasjon mellom to 'arbeidere' gå gjennom en felles leder. Etter hvert som kollektiv atferd blir mer kompleks, øker antallet uavhengige påvirkninger, og en leder kan ikke lenger behandle eller formidle dem alle. Det hjelper å øke antallet ledere og senke forgreningsgraden (antallet personer én leder fører tilsyn med). Men strategien svikter når den kollektive atferdens kompleksitet overstiger ett individs kompleksitet. Nettverk som åpner for mer direkte samspill på tvers, har ikke denne begrensningen. Når kompleksiteten i kollektiv atferd blir større enn hos ett menneske, blir hierarkisk kontroll ineffektiv. Hierarkisk kontrollerte systemer må vike for nettverkssystemer. Når den kollektive kompleksiteten når nivået til et individ, møter videre vekst grensene for hierarkiske strukturer. Slike strukturer kan ikke gi høyere kompleksitet og må vike for strukturer dominert av samspill på tvers. Samspill på tvers som erstatter kontrollfunksjonen, har funnes i hierarkiske strukturer, men blir nødvendig når kontrollstrukturen svikter på grunn av den kollektive atferdens høye kompleksitet.» — Complexity Rising: From Human Beings to Human Civilization, a Complexity Profile

«En sivilisasjon bygd på autoritet og underkastelse er en sivilisasjon uten midler til å korrigere seg selv. Effektiv kommunikasjon går bare én vei: fra herregruppen til den underdanige gruppen. Enhver kybernetiker vet at en slik enveiskanal mangler tilbakemelding og ikke kan fungere intelligent.» — Robert Anton Wilson, «Thirteen Choruses for the Divine Marquis», sitert av Kevin Carson i The Desktop Regulatory State

«Den enkelte lydighetshandlingen er hjørnesteinen ikke bare i det autoritære samfunnets styrke, men også i dets svakhet.» — Robert Shea og Robert Anton Wilson, The Illuminatus! Trilogy

«Undertrykkeren ville ikke vært så sterk om han ikke hadde medskyldige blant de undertrykte.» — Simone de Beauvoir

«[...] hovedfienden, den strategiske motstanderen, er fascismen [...] Og ikke bare den historiske fascismen, fascismen til Hitler og Mussolini, som så effektivt kunne mobilisere og bruke massenes begjær, men også fascismen i oss alle, i hodene våre og den daglige atferden vår, fascismen som får oss til å elske makt og begjære nettopp det som dominerer og utnytter oss.» — Michel Foucault, forord til Anti-Oedipus

«Hvis mennesker bruker friheten sin til å gi den fra seg, er de da mindre slaver etterpå? Hvis folk ved en folkeavstemning velger en mann til despot over seg, er de fortsatt frie fordi de selv skapte despotiet? Skal tvangsdekretene hans regnes som legitime fordi de til syvende og sist kommer fra deres egne stemmer? Man kunne like gjerne hevde at østafrikaneren som knekker et spyd foran en annen for å bli hans tjener, fortsatt er fri fordi han valgte sin herre av egen vilje.» — Herbert Spencer, The Man Versus the State

«En mann er ikke mindre slave fordi han får velge en ny herre med noen års mellomrom.» — Lysander Spooner, No Treason No. VI: The Constitution of No Authority

«Fritt valg av herrer avskaffer verken herrene eller slavene. Fritt valg blant et stort utvalg varer og tjenester betyr ikke frihet hvis varene og tjenestene opprettholder sosial kontroll over et liv med slit og frykt — altså hvis de opprettholder fremmedgjøring. Og individets spontane gjenskaping av påtvungne behov skaper ikke autonomi; den viser bare hvor effektiv kontrollen er.» — Herbert Marcuse, One-Dimensional Man

«Den som prøver å kontrollere en annen, er en styrer, en angriper, en inntrenger; og et slikt inngreps natur endres ikke, enten det gjøres av én mann mot en annen som en vanlig forbryter, av én mann mot alle andre som en eneveldig monark, eller av alle andre mot én mann som i et moderne demokrati.» — Benjamin R. Tucker, 1890

«Ingen griper noensinne makten med den hensikt å gi den fra seg. Makt er ikke et middel, den er et mål. Man innfører ikke et diktatur for å beskytte en revolusjon; man lager revolusjonen for å innføre diktaturet.» — O'Brien i George Orwells Nineteen Eighty-Four

Myndighetene

«Dessverre er det ikke godt nok forstått at slik staten ikke har egne penger, har den heller ingen egen makt. All makt den har, er det samfunnet gir den, pluss det den fra tid til annen beslaglegger under det ene eller andre påskuddet; det finnes ingen annen kilde til statsmakt. Derfor gjør enhver overtakelse av statsmakt, enten den gis eller tas, samfunnet tilsvarende mindre mektig. Statsmakt kan aldri styrkes uten en tilsvarende og omtrent like stor svekkelse av samfunnets makt.» — Albert J. Nock ๖

«Statens kjennetegn er autoritet, retten til å herske. Menneskets viktigste forpliktelse er autonomi, å nekte å bli styrt.» — Robert Paul Wolff

«Ved nærmere undersøkelse viser myndighetene seg å være verken mer eller mindre enn en gruppe feilbarlige mennesker med politisk makt til å handle som om de var ufeilbarlige.» — Robert LeFevre

«Der ligger forskjellen, og den er svært viktig. Vi erkjenner svakhetene i menneskets natur, men gjør ikke noe unntak for herskerne. Det gjør de, om enn noen ganger ubevisst, og fordi vi ikke gjør et slikt unntak, kaller de oss drømmere, 'upraktiske mennesker'.» — Pjotr Kropotkin

«Hvis menneskenes naturlige tilbøyeligheter er så dårlige at det ikke er trygt å la folk være frie, hvordan kan det da ha seg at disse organisatorenes tilbøyeligheter alltid er gode? Hører ikke lovgiverne og representantene de utnevner, også til menneskeheten? Eller tror de at de selv er laget av finere leire enn alle andre?» — Frédéric Bastiat, The Law

«Faren er ikke at en bestemt klasse er uskikket til å styre. Enhver klasse er uskikket til å styre.» — Lord Acton, brev til Mary Gladstone (1881)

«Men hvilken grunn er det til at myndigheter finnes? Hvorfor oppgi sin egen frihet, sitt eget initiativ til fordel for andre individer? Hvorfor gi dem makt til, med eller mot alles vilje, å være herrer og rå over alles krefter slik de selv vil? Er de styrende så usedvanlig begavede at de med noe skinn av rimelighet kan representere massene og handle i alles interesse bedre enn alle kunne handle for seg selv? Er de så ufeilbarlige og ubestikkelige at man med noe skinn av klokskap kan betro dem alles skjebne og stole på kunnskapen og godheten deres? Og selv om det fantes mennesker med uendelig godhet og kunnskap, selv om vi antar det som aldri har skjedd i historien, og som vi tror aldri kan skje, nemlig at styringen tilfalt de dyktigste og beste, ville regjeringsmakten da føye noe til deres velgjørende innflytelse? Ville den ikke heller lamme eller ødelegge den? For de som styrer, må beskjeftige seg med ting de ikke forstår, og fremfor alt kaste bort mesteparten av kreftene på å holde seg ved makten, tilfredsstille vennene sine, holde de misfornøyde i sjakk og underkue de opprørske.» — Errico Malatesta

«Hvilken rolle har autoritet eller myndigheter spilt i menneskets streben etter forbedring, i oppfinnelser og oppdagelser? Ingen som helst, eller iallfall ingen nyttig rolle. Det er alltid individet som har utrettet hvert mirakel på dette området, vanligvis på tross av forbud, forfølgelse og innblanding fra både menneskelig og guddommelig autoritet.» — Emma Goldman, The Individual, Society and the State

«Myndighetene er den store fiksjonen der alle forsøker å leve på alle andres bekostning.» — Frédéric Bastiat, «Government»

«De som tror på et skarpt skille mellom demokrati og monarki, kan knapt forstå hvordan en politisk institusjon kan gå gjennom så mange forvandlinger og likevel forbli den samme. Men et raskt blikk viser at gjennom hele det engelske monarkiets utvikling, med alle utvidelsene og revolusjonene, og selv da det tok spranget over havet til en koloni som ble en selvstendig nasjon og deretter en mektig stat, er de samme statlige funksjonene og holdningene i hovedsak bevart uendret.» — Randolph Bourne, The State

«Staten er ikke annet enn summen av frihetene et samfunn nekter individet.» — Mikhail Bakunin

«Individet kan ikke forhandle med staten. Staten anerkjenner bare én valuta: makt. Og den slår myntene selv.» — Ursula K. Le Guin, The Dispossessed (1974)

«Av alle tyrannier kan et tyranni utøvd for ofrenes eget beste være det mest undertrykkende. Det kan være bedre å leve under røverbaroner enn under allmektige moralske bedrevitere. Røverbaronens grusomhet kan noen ganger sove, grådigheten hans kan bli mettet; men de som plager oss for vårt eget beste, vil plage oss uten ende, for de gjør det med sin egen samvittighets godkjennelse.» — C. S. Lewis, The Humanitarian Theory of Punishment (1949)

«Loven forbyr i sin storslåtte likhet både rike og fattige å sove under broer, tigge i gatene og stjele brød.» — Anatole France

«Prinsippet om at flertallet har rett til å styre mindretallet, gjør i praksis enhver regjering til en kamp mellom to grupper mennesker om hvem som skal være herrer og hvem som skal være slaver; en kamp som — hvor blodig den enn er — etter sin natur aldri kan avsluttes for godt så lenge mennesket nekter å være slave.» — Lysander Spooner, No Treason

«Alle styreformer mislykkes. Despoti er urettferdig mot alle, også despoten, som sannsynligvis var skapt for bedre ting. Oligarkier er urettferdige mot de mange, og pøbelvelde er urettferdig mot de få. En gang hadde man store forhåpninger til demokratiet; men demokrati betyr ganske enkelt at folket slår folket for folkets skyld. Det er blitt avslørt. Det var på høy tid, må jeg si, for all autoritet er svært nedverdigende. Den nedverdiger dem som utøver den, og dem den utøves over.» — Oscar Wilde, The Soul of Man under Socialism

«…tenk på de titusener som er blitt brent, hengt, kokt eller på andre måter drept for hekseri; millionene for kjetteri; de tusenvis av edle ofre som har lidd for forræderi; ofrene for ild, tortur, skafott, strekkbenk og fangehull for alle tenkelige forbrytelser siden tidenes begynnelse…

La ham tenke på havene av blod og elvene av tårer som verdens herskeres makt og brutalitet har frembrakt; på grusomheten, torturen og lidelsen som er lagt på de hjelpeløse, de svake og de ulykkelige. La ham så spørre seg selv om han tror straff er godt. Selv om vold noen gang kunne forhindre kriminalitet, har herskernes brutalitet, lidelse, blod og forbrytelser raget fjellhøyt over de svake og ukjente ofrenes, som de påstår å hevne. Og denne grusomheten avtar ikke.

Det er ren galskap å tvile på rettferdigheten i fortidens domfellelser og tro på dagens rettferdige dommer. Ingen domfellelse er rettferdig, og ingen dom er rettskaffen. All vold og maktbruk er grusom, urettferdig og barbarisk og kan ikke opprettholdes ved menneskers bedømmelse.» — Clarence Darrow, Resist Not Evil

«En regjering kan ikke ønske at samfunnet går i oppløsning, for det ville bety at den og den herskende klassen mistet kildene til utbytting. Den kan heller ikke la samfunnet opprettholde seg selv uten offisiell innblanding, for da ville folk snart innse at myndighetene bare tjener til å forsvare eierne som holder dem i sult, og skynde seg å kvitte seg med både myndighetene og eierne.» — Errico Malatesta

«Hvorfor sulter folk? Fordi herskerne sluker pengene i skatter. Derfor sulter folk. Hvorfor gjør folk opprør? Fordi herskerne blander seg for mye. Derfor gjør de opprør. Hvorfor tar folk så lett på døden? Fordi herskerne krever for mye av livet. Derfor tar folk lett på døden. Har man lite å leve av, vet man bedre enn å verdsette livet for høyt.» — Lao Tzu, Tao Te Ching, kap. 75, overs. Gia-Fu Feng og Jane English

«Derfor bør den som ønsker frihet, forstå disse avgjørende forholdene: 1. Enhver som legger penger i hendene på en såkalt 'regjering', legger et sverd i hendene dens, som vil bli brukt mot ham selv til å presse mer penger ut av ham og holde ham underlagt dens vilkårlige vilje. 2. De som i utgangspunktet tar pengene hans uten samtykke, vil bruke dem til å rane ham mer og gjøre ham til slave hvis han våger å motsette seg kravene deres i fremtiden.» — Lysander Spooner, No Treason

«Vi kan uten frykt konkludere med at den revolusjonære formelen verken kan være direkte lovgivning, direkte regjering eller forenklet regjering, men ingen regjering. Verken monarki, aristokrati eller engang demokrati, så langt det innebærer noe styre overhodet, selv om det handler i folkets navn og kaller seg folket. Ingen autoritet, ingen regjering, heller ikke folkestyre: Det er revolusjonen. Direkte lovgivning, direkte regjering og forenklet regjering er gamle løgner som man forgjeves prøver å gi nytt liv. Direkte eller indirekte, enkelt eller sammensatt, å styre folket vil alltid være å bedra folket. Det er alltid et menneske som befaler et annet, fiksjonen som gjør slutt på friheten; rå makt som avbryter spørsmålene i stedet for rettferdigheten, som alene kan svare på dem; hardnakket ambisjon som bruker hengivenhet og godtroenhet som springbrett…» — Pierre-Joseph Proudhon, The General Idea of the Revolution in the Nineteenth Century (1851)

«Selv om fraværet av myndigheter virkelig innebar anarki i den negative betydningen av uorden — noe det langt fra gjør — ville ingen anarkisk uorden være verre enn situasjonen myndighetene har brakt menneskeheten i.» — Leo Tolstoj, Patriotism and Government

«Hva er det vi kaller regjering? Er det noe annet enn organisert vold? Loven befaler deg å adlyde, og hvis du ikke gjør det, vil den tvinge deg med makt — alle regjeringer, alle lover og all autoritet hviler til slutt på makt og vold, på straff eller frykt for straff.» — Alexander Berkman

«Staten kaller sin egen vold lov, men individets vold forbrytelse.» — Max Stirner, The Unique and Its Own

«En gang var forbrytelsen like ensom som et protestrop; nå er den like universell som vitenskapen. I går sto den for retten; i dag bestemmer den loven.» — Albert Camus, The Rebel

«Du stiller ikke spørsmål ved myndighetenes rett til å drepe, konfiskere og fengsle. Hvis en privatperson gjorde seg skyldig i det myndighetene hele tiden gjør, ville du kalt ham morder, tyv og skurk. Men så lenge volden som begås, er 'lovlig', godkjenner du den og underkaster deg den. Det er altså ikke vold du egentlig er imot, men at folk bruker vold 'ulovlig'.» — Alexander Berkman

«Det er forbudt å drepe; derfor straffes alle mordere, med mindre de dreper mange av gangen til lyden av trompeter.» — Voltaire

«Å bli STYRT er å bli overvåket, inspisert, utspionert, ledet, lovstyrt, nummerert, regulert, registrert, indoktrinert, preket for, kontrollert, undersøkt, anslått, vurdert, kritisert og kommandert av vesener som verken har rett, visdom eller dyd til det. Å bli STYRT er ved hver handling og transaksjon å bli notert, registrert, talt, beskattet, stemplet, målt, nummerert, taksert, lisensiert, bemyndiget, formant, hindret, forbudt, reformert, korrigert og straffet. Det er under påskudd av offentlig nytte og i allmennhetens navn å bli ilagt bidrag, drillet, flådd, utnyttet, monopolisert, presset, utsuget, lurt og ranet; og så, ved den minste motstand, det første klageordet, å bli undertrykt, bøtelagt, utskjelt, trakassert, jaktet på, mishandlet, slått, avvæpnet, bundet, kvalt, fengslet, stilt for retten, dømt, skutt, deportert, ofret, solgt og forrådt; og til slutt spottet, latterliggjort, hånet, krenket og vanæret. Det er regjering; det er dens rettferdighet; det er dens moral.» — Pierre-Joseph Proudhon

«Myndighetene er den farligste institusjonen mennesket kjenner. Gjennom historien har de krenket menneskers rettigheter mer enn noe individ eller noen gruppe individer kunne gjøre: De har drept mennesker, gjort dem til slaver, sendt dem til tvangsarbeid og konsentrasjonsleirer og jevnlig ranet og plyndret fruktene av arbeidet deres. I motsetning til individuelle forbrytere har myndighetene makt til å arrestere og føre sak; i motsetning til individuelle forbrytere kan de omringe et menneske fullstendig og dominere alle sider av livet, slik at den eneste utveien er å forlate landet (og i totalitære land er selv det forbudt).» — John Hospers

Maktbalanse

«Jeg er først virkelig fri når alle mennesker, menn og kvinner, er like frie. Andres frihet opphever eller begrenser slett ikke min frihet; den er tvert imot dens nødvendige forutsetning og bekreftelse.» — Mikhail Bakunin ๖

«Argumentet for frihet er ikke et argument mot organisasjon, som er et av de kraftigste redskapene menneskelig fornuft kan bruke, men et argument mot enhver eksklusiv, privilegert og monopolistisk organisasjon, mot bruk av tvang for å hindre andre i å gjøre det bedre.» — Friedrich August von Hayek

«Desentralisering innebærer autonomi — evnen til å handle fritt på eget initiativ. Autonomi kan gjelde i enhver målestokk — for én person, et nabolag, en bevegelse, en hel region. For å være fri trenger du kontroll over dine nære omgivelser og detaljene i dagliglivet; jo mer selvforsynt du er, desto tryggere er autonomien din. Det trenger ikke bety at du dekker alle behov alene; det kan også være en form for gjensidig avhengighet som gir deg et maktmiddel overfor dem du er avhengig av. Ingen enkelt institusjon bør kunne monopolisere tilgangen til ressurser eller sosiale forhold. Et samfunn som fremmer autonomi, trenger det som en ingeniør ville kalt redundans: et bredt utvalg av valg og muligheter på alle livets områder.» — CrimethInc., From Democracy to Freedom

«En administrativ organisasjons voksende makt følges av minkende makt hos resten av samfunnet til å motstå videre vekst og kontroll.» — Herbert Spencer, The Man Versus the State

«Synergien som oppstår når nettverket deler kunnskap, er — i begge betydninger av ordet — en egenskap ved nettverket. Dette har hatt revolusjonære følger for maktbalansen mellom nettverk og hierarkier og gitt enkeltpersoner og små grupper en nesten ufattelig styrke overfor store organisasjoner. I et hierarki må all kommunikasjon mellom medlemmer eller lokale knutepunkter gå gjennom et begrenset antall sentrale knutepunkter. Bare kommunikasjon som oppfyller fordelingskravene til dem som kontrollerer de sentrale knutepunktene, får gå fra ett medlem eller lokalt knutepunkt til et annet. Bare noen få knutepunkter i et hierarki kan sende; derfor beskrives topologien som 'én-til-mange'. I et fordelt nettverk kan derimot hvert knutepunkt sende, og to knutepunkter kan kommunisere direkte uten å gå gjennom et sentralt knutepunkt eller få godkjenning fra den som kontrollerer det. I stedet for at medlemmene bare velger hvem som kontrollerer de sentrale punktene, 'fremmer noen et forslag, og alle som ønsker å delta, kan gjøre det. Hvor langt handlingen rekker, avhenger av i hvilken grad forslaget blir godtatt.' Flertallsdemokrati er et 'knapphetssystem' der beslutningsmakt er rivaliserende: 'kollektivet må velge enten det ene eller det andre, mellom ett filter og et annet, én representant og en annen.' I et fordelt nettverk er beslutningsmakten derimot ikke rivaliserende. Hver enkelts beslutning påvirker bare henne selv og hindrer ikke andre i å gjøre det samme. 'Selv om flertallet ikke bare var uenig i et forslag, men handlet mot det, ville det ikke kunne hindre at forslaget ble gjennomført.'» — Kevin Carson, The Desktop Regulatory State

«Det er et omvendt forhold mellom de to: Den enes styrke er den andres svakhet. Hvis vi vil styrke samfunnet, må vi svekke staten. Totalitære av alle slag vet dette; derfor prøver de alltid å ødelegge de sosiale institusjonene de ikke kan dominere.» — Colin Ward, The State and Society

«Det finnes viktige asymmetrier som gir statens motstandere enorme fordeler. Ja, stater har kraftige muligheter til overvåkning, men de styres sentralt og hierarkisk og er bare tilgjengelige gjennom relativt små og noenlunde gjenkjennelige grupper av operatører. De prøver å finne og overvåke stråfargede nåler i en høystakk av sju milliarder mennesker. Verdens sammenknyttede motstandsbevegelser er disse nålene. Det er mye lettere for nålen å se og identifisere mannen med høygaffelen enn omvendt. Det finnes langt flere nåler enn menn med høygafler. Og nålene har sine egne redskaper — billige, enkle å bruke og tilgjengelige for nesten alle (også de nevnte operatørene!) som når som helst og av hvilken som helst grunn kan velge å bli en nål.» — Thomas Knapp, sitert av Kevin Carson

«Som første skritt mot målene sine oppmuntrer desentralister til å spre produksjonen. Derfor fremmer de produktive hjem der alle eller en svært stor del av familiens grunnleggende behov kan produseres med moderne små redskaper og maskiner.» — Mildred Loomis

«Virkeligheten er at jorden ikke lenger tåler dette angrepet. Vi kan ikke lenger la det fortsette når det forurenser luften, forurenser vannet, forurenser maten vår. [...] Jorden gir oss liv, ikke den amerikanske regjeringen. Jorden gir oss liv, ikke de multinasjonale selskapenes regjering. Jorden gir oss liv; vi trenger jorden. Vi må ha den, ellers tar livet vårt slutt. Så vi må motstå det de gjør.» — John Trudell, «Take Back the Earth», tale på Thanksgiving Day (1980)

«Hvis du tok den ivrigste revolusjonære og ga ham absolutt makt, ville han innen et år være verre enn tsaren selv.» — Mikhail Bakunin

«Slik begynner sikkert 'staten' på jorden. Jeg tror fantasien om at staten begynte med en 'kontrakt', er forlatt. Mannen som kan befale, som av natur er en 'herre', som trer frem med vold i handlinger og bevegelser — hva har en slik mann med kontrakter å gjøre! Vi kan ikke forhandle med slike vesener.» — Friedrich Nietzsche, The Genealogy of Morals

«[…] statens kriminalitet er ikke noe nytt og ingenting å undre seg over. Den begynte da den første rovgriske gruppen menn samlet seg og dannet staten, og den vil fortsette så lenge staten finnes i verden, for staten er grunnleggende en antisosial institusjon, grunnleggende kriminell. Ideen om at staten oppsto for å tjene et sosialt formål, er fullstendig uhistorisk. Den oppsto gjennom erobring og konfiskasjon — altså gjennom forbrytelse. Den oppsto for å opprettholde delingen av samfunnet i en eiende og utbyttende klasse og en eiendomsløs, avhengig klasse — altså for et kriminelt formål.» — Albert Jay Nock, «The Criminality of the State» (1939)

«Den tidlige staten klarte faktisk ofte ikke, som vi skal se, å holde på befolkningen sin; den var epidemiologisk, økologisk og politisk usedvanlig skjør og tilbøyelig til å bryte sammen eller splittes opp. Men hvis staten ofte gikk i oppløsning, var det ikke fordi den unnlot å bruke tvangsmidlene den kunne samle. Bevisene for utstrakt bruk av ufritt arbeid — krigsfanger, kontraktbundet tjeneste, tempelslaveri, slavemarkeder, tvangsflytting til arbeidskolonier, straffangers arbeid og kollektivt slaveri (for eksempel Spartas heloter) — er overveldende.» — James C. Scott, Against the Grain: A Deep History of the Earliest States (2017)

«Den stadig voksende makten til et sjelløst politisk byråkrati som overvåker og beskytter menneskelivet fra vugge til grav, legger stadig større hindringer i veien for samarbeid mellom mennesker. Et system som i enhver handling ofrer velferden til store befolkningsgrupper, hele nasjoner, for små minoriteters selviske maktbegjær og økonomiske interesser, må nødvendigvis løse opp de sosiale båndene og føre til en stadig krig mellom alle. Dette systemet har bare banet vei for den store intellektuelle og sosiale reaksjonen som i dag kommer til uttrykk i moderne fascisme og ideen om den totalitære staten, som langt overgår maktbesettelsen i fortidens eneveldige monarki og søker å bringe alle sider av menneskelig aktivitet under statens kontroll. 'Alt for staten; alt gjennom staten; ingenting uten staten!' ble ledemotivet i en ny politisk teologi. Slik Gud i de ulike kirkelige teologiene er alt og mennesket ingenting, er staten alt og borgeren ingenting i denne moderne politiske troen. Og slik ordene 'Guds vilje' ble brukt til å rettferdiggjøre privilegerte kasters vilje, skjuler det seg i dag bak statens vilje bare de selviske interessene til dem som føler seg kalt til å tolke den etter eget sinn og påtvinge folket den.» — Rudolf Rocker

Spontan orden

«Friheten er ikke ordenens datter, men dens mor.» — Pierre-Joseph Proudhon

«Hvis du vil være en stor leder, må du lære å følge Tao. Slutt å prøve å kontrollere. Slipp faste planer og begreper, og verden vil styre seg selv. Jo flere lover og begrensninger som finnes, desto fattigere blir folk. Jo flere våpen du har, desto mindre trygge blir de. Jo flere subsidier du har, desto mindre selvhjulpne blir de. Jo flere regler og forskrifter, desto flere tyver og røvere. Derfor sier Mesteren: Jeg slipper loven, og folk blir ærlige. Jeg slipper økonomien, og folk blir velstående. Jeg slipper religionen, og folk blir rolige. Jeg slipper ethvert ønske om det felles beste, og det gode blir like vanlig som gress.» — Lao Tzu, Tao Te Ching, kap. 57

«Det grunnleggende prinsippet om at vi i ordningen av våre anliggender bør bruke samfunnets spontane krefter så mye som mulig og ty til tvang så lite som mulig, har uendelig mange anvendelser.» — Friedrich Hayek, The Road to Serfdom

«Hvis vi kan enes om at samfunnets økonomiske problem hovedsakelig gjelder rask tilpasning til endringer i de særlige forholdene på et bestemt tidspunkt og sted, ser det ut til å følge at de endelige beslutningene må overlates til menneskene som kjenner disse forholdene og har direkte kjennskap til relevante endringer og ressursene som straks er tilgjengelige for å håndtere dem.» — Friedrich A. Hayek, The Use of Knowledge in Society

«De nødvendigvis enkle abstraksjonene i store byråkratiske institusjoner kan, som vi har sett, aldri gjengi den faktiske kompleksiteten i naturlige eller sosiale prosesser godt nok. Kategoriene de bruker, er for grove, statiske og stiliserte til å yte verdenen de hevder å beskrive, rettferdighet.» — James C. Scott, Seeing Like a State

«Jo mer du prøver å kontrollere hvordan folk tenker, handler eller omgås, enten direkte med makt eller gjennom mer indirekte midler (trusler, frykt eller 'dytt' gjennom en annen form for manipulering av insentiver), desto mindre tilpasningsdyktig blir systemet.» — Andrew Kemle

«Det tradisjonelle argumentet for spontan orden fremfor sentral utforming er at bare en desentralisert og evolusjonær prosess under forhold med spredt kunnskap fører til at den relevante kunnskapen oppdages. Med andre ord er spontan orden i stand til å ' […] gjøre bruk av kunnskap som ingen eier i sin helhet'.» — F. A. Hayek, (Law, Legislation and Liberty, Volume 1: Rules and Order)

«For et naivt sinn som bare kan tenke seg orden som et resultat av bevisst tilrettelegging, kan det virke absurd at orden og tilpasning til det ukjente under komplekse forhold kan oppnås mer effektivt ved å desentralisere beslutninger, og at fordeling av autoritet faktisk øker muligheten for overordnet orden. Likevel fører desentralisering nettopp til at mer informasjon blir tatt i betraktning.» — Friedrich Hayek

«Omfattende empirisk forskning dokumenterer de mange situasjonene der individer selv løser problemer knyttet til felles ressurser, når slike løsninger er bærekraftige over lang tid, og hvordan større institusjonelle ordninger styrker eller svekker individers evne til å løse problemer effektivt og varig i mindre skala.» — Elinor Ostrom, «Beyond Markets and States: Polycentric Governance of Complex Economic Systems»

«Spontane ordninger oppstår fra nettverk av uavhengige likemenn hvis handlinger skaper positive og negative tilbakemeldinger som hjelper senere deltakere med å følge egne, selvstendig utformede planer, og dermed viderefører tilbakemeldingsprosessen. Hver person er et knutepunkt i et nettverk og er knyttet til andre gjennom tilbakemeldinger, mens hvert knutepunkt står fritt til å handle på egen hånd. Tilbakemeldingene de skaper, reduserer hvor mye noen må vite om hele systemet for å lykkes i det.» — Gus diZerega, sitert av Kevin Carson i The Desktop Regulatory State

«Som sosiologisk uttrykk viser stigmergi først og fremst til former for nettverksorganisasjon knyttet til wikier, gruppeblogger og 'lederløse' organisasjoner satt sammen av nettverk av celler. Når stigmergisk samarbeid utvides gjennom databehandling og digitale nettverk, øker behandlingskapasiteten betydelig. Stigmergi gjør samarbeid i ubegrenset skala mulig mellom individer som handler selvstendig.

Stigmergi er ikke 'kollektivistisk' i tradisjonell betydning, slik man forsto det da en felles innsats av noe omfang krevde en stor organisasjon som representerte kollektivet, og administrativ koordinering av individuelle innsatser gjennom et hierarki. Men den er kollektivismens ytterste virkeliggjøring, ved at den fjerner transaksjonskostnaden ved samordnet handling fra mange individer. Den er individualismens ytterste form fordi alle handlinger er individers frie handlinger, og 'kollektivet' bare er summen av individuelle handlinger. Hvert individ står fritt til å utforme enhver nyvinning hun finner passende, uten å trenge tillatelse fra kollektivet, og alle står fritt til å ta den i bruk eller la være. Stigmergi fjerner behovet for å binde individet til gruppens vilje og reduserer styringens enhet til individet, slik at idealet om samtykke fullt ut virkeliggjøres.

Stigmergisk organisering fører til modulære oppbygninger av byggeklosser. Slike strukturer finnes overalt fordi en modulær struktur endrer et systems evne til å lære, utvikle seg og tilpasse seg. Et lite antall byggeklosser kan flyttes rundt og settes sammen på nytt til svært mange komplekse systemer. Begynner man med mange modulære individer som hver kan samhandle med noen få andre og påvirke andre individer etter en enkel grammatikk med noen få regler, kan de under rette forhold gjennomgå en rask faseovergang.» — Kevin Carson, The Desktop Regulatory State ๖

«For å forstå hvordan et samfunn kan eksistere uten myndigheter, er det nok å se en kort stund på hva som faktisk skjer i samfunnet vårt i dag. Vi vil se at de viktigste funksjonene i virkeligheten selv nå utføres uten inngrep fra myndighetene. Vi vil også se at myndighetene bare griper inn for å utnytte massene, forsvare de privilegerte eller til slutt helt unødvendig godkjenne alt det som er gjort uten deres hjelp, ofte til tross for og i motstand mot dem. Folk arbeider, bytter, studerer, reiser og følger etter eget valg gjeldende regler for moral eller hygiene; de nyter godt av vitenskapelige og kunstneriske fremskritt og har utallige felles interesser uten noen gang å føle behov for at noen skal fortelle dem hvordan de skal oppføre seg i disse sakene. Tvert imot er det nettopp de tingene myndighetene ikke griper inn i, som trives best og fører til minst strid, fordi de ubevisst tilpasses alles ønsker på den måten som virker mest nyttig og behagelig.» — Errico Malatesta

«Når denne negative makten som myndighetene utgjør, avskaffes, vil samfunnet bli det det kan bli med de kreftene og evnene som finnes i øyeblikket. Hvis det finnes utdannede mennesker som ønsker å spre utdanning, vil de organisere skoler og være nødt til å gjøre nytten og gleden ved utdanning merkbar. Hvis slike mennesker ikke finnes, eller det bare er noen få, kan ikke en regjering skape dem. Den kan bare, slik den faktisk gjør i dag, ta disse få bort fra praktisk, fruktbart arbeid med utdanning og sette dem til å styre ovenfra det som skal påtvinges ved hjelp av et politisystem. Slik gjør den kloke og engasjerte lærere til rene politikere, som blir unyttige snyltere fullstendig opptatt av å påtvinge andre sine egne kjepphester og holde seg ved makten.» — Errico Malatesta

«Under regjeringsmaskineriet, i skyggen av politiske institusjoner, utenfor statsmenns og presters syn, skaper samfunnet langsomt og stille sin egen organisme og bygger en ny orden som uttrykk for sin livskraft og autonomi. . . . Vi kan uten frykt konkludere med at den revolusjonære formelen verken kan være direkte lovgivning, direkte regjering eller forenklet regjering, men INGEN REGJERING.» — P.J. Proudhon, 1851

«Når statens forhatte makt ikke lenger tvinger enkeltmennesker, sammenslutninger, kommuner, regioner og områder til å leve sammen, vil de være mye tettere knyttet til hverandre og danne en langt mer levende, virkelig og sterkere enhet enn den de i dag tvinges til å danne under statens like undertrykkende som utmattende åk.» — Pierre-Joseph Proudhon

«Kaotisk beslutningstaking fremmer erkjennelsen av at samfunnet spontant kan fungere som et desentralisert nettverk, tillater konflikt som en sunn kraft i livet vårt, oppmuntrer til mange arenaer for beslutninger som gjennomsyrer alle livets øyeblikk langt utenfor kongressens eller diktatets formelle, maskuline sfære, og lar ulike, til og med motstridende beslutninger tas på ulike steder i det menneskelige nettverket. Samtidig oppmuntrer den til en felles bevissthet slik at alle beslutningstakere kan bruke klokskapen sin best mulig og dermed finne sammen. Mennesker har en evolusjonært utprøvd evne til å bruke kaotisk beslutningstaking i stor skala, og de eneste som bestrider dette, er dem som ønsker å umyndiggjøre sine medmennesker for godt for å kontrollere dem ved å monopolisere beslutningene i ensartede strukturer.» — Peter Gelderloos, Worshiping Power

«Enten staten for alltid, som knuser individuelt og lokalt liv, overtar alle sider av menneskelig aktivitet, bringer med seg krigene sine og den indre maktkampen, palassrevolusjonene som bare erstatter én tyrann med en annen, og ved slutten av utviklingen uunngåelig … døden! Eller statenes ødeleggelse og et nytt liv som begynner igjen på tusenvis av steder etter prinsippet om levende initiativ fra individer og grupper og fri avtale.» — Pjotr Kropotkin

Fri sammenslutning

«Nå må du innrømme enten at det under frihet vil finnes ulike sosiale ordninger i ulike samfunn, noen kommunistiske og andre det motsatte, og at konkurranse nødvendigvis vil oppstå mellom dem, slik at resultatene får avgjøre hva som er best; eller så må du knuse konkurransen, innføre kommunisme, nekte friheten og gå imot fremskrittet. Det verden trenger, min venn, er ikke nye måter å innføre ting på, men å avskaffe begrensningene på mulighetene.» — Voltairine de Cleyre, The Individualist and the Communist ๖

«Når den som et faktum anerkjenner alle medlemmenes like rett til rikdommene som er samlet i fortiden, anerkjenner den ikke lenger noe skille mellom utnyttede og utbyttere, styrte og styrende, dominerte og dominerende. Den søker å skape en viss harmonisk forenlighet i seg selv — ikke ved å underlegge alle medlemmene en autoritet som angivelig skal representere samfunnet, ikke ved å forsøke å skape ensartethet, men ved å oppmuntre alle til å utvikle fritt initiativ, fri handling og fri sammenslutning. Den søker den mest fullstendige utviklingen av individualitet kombinert med den høyeste utviklingen av frivillig sammenslutning i alle dens sider, i alle mulige grader og til alle tenkelige formål: sammenslutninger i stadig endring, som stadig omformes, bærer grunnlaget for sin egen varighet i seg og stadig antar nye former som best svarer til alles mange ulike ønsker.» — Pjotr Kropotkin

«Ordet stat brukes ofte om en særskilt type samfunn, et bestemt menneskelig fellesskap samlet på et bestemt territorium [...] Det brukes også ganske enkelt som synonym for samfunn. På grunn av disse betydningene av ordet stat tror motstandere — eller later snarere som de tror — at anarkister vil avskaffe alle sosiale bånd og alt felles arbeid og dømme alle mennesker til et liv i isolasjon [...] Derfor mener vi at det er bedre å bruke uttrykk som avskaffelse av staten så lite som mulig og erstatte dem med det klarere og mer konkrete uttrykket avskaffelse av myndighetene.» — Errico Malatesta

«Frihet er ikke en boks folk skal presses inn i. Frihet er et rom der mennesker kan leve. Den forteller deg ikke hvordan de vil leve. Den sier bare, for alltid, at vi kan.» — Karl Hess

«Individet er den sanne virkeligheten i livet. Som et kosmos i seg selv eksisterer det ikke for staten eller for abstraksjonen kalt 'samfunnet' eller 'nasjonen', som bare er en samling individer.» — Emma Goldman, «The Place of the Individual in Society» (1940)

«Tilhører jeg meg selv eller noen andre, eller noe annet? Har jeg sosiale forpliktelser overfor de mange uformelle og overlappende gruppene jeg slutter meg til av egen vilje og kan trekke meg fra om jeg ønsker det, eller overfor en enhet jeg aldri har sluttet meg til…» — Colin Ward, The State and Society

«Friheten vi ønsker for oss selv og andre, er ikke en absolutt metafysisk, abstrakt frihet som i praksis uunngåelig blir til undertrykkelse av de svake; den er virkelig frihet, mulig frihet, som er et bevisst interessefellesskap og frivillig solidaritet.» — Errico Malatesta

«En fri og lett overgang fra én form for kommunisme til en annen, derfra til enhver form for individualisme og så videre ville dermed være det mest opplagte og grunnleggende i et virkelig fritt samfunn. Hvis en gruppe mennesker prøvde å hindre dette og gjøre ett system dominerende, ville den bli bekjempet like bittert som revolusjonære bekjemper dagens system.» — Max Nettlau

«Ifølge teorien om mutualisme tjenes interessene til samfunnet som helhet best av de samme midlene som best fremmer individets interesser: frihet fra begrensninger så lenge individets handlinger ikke griper inn i andres; fjerning av alle faktorer som kunstig begrenser menneskers muligheter; frivillig organisering av samfunnet i sammenslutninger når det oppstår behov for dem, for å utføre oppgaver som ligger utenfor enkeltpersonens evne; kort sagt frivillig frembringelse og gjensidig utveksling av varer under forhold som utelukker særfordeler og statsbeskyttede monopoler.» — Clarence Lee Swartz, What Is Mutualism?

«Libertarianisme kan ikke påtvinges ovenfra. At det ikke lykkes å påtvinge libertarianisme, er faktisk et mål på hvor vellykket den er.» — Samuel E. Konkin III

«Etter å ha prøvd alle typer regjering og forsøkt å løse det uløselige problemet med en regjering 'som kan tvinge individet til lydighet uten selv å slippe å adlyde fellesskapet', prøver menneskeheten nå å frigjøre seg fra båndene til enhver regjering og dekke behovet for organisering gjennom fri forståelse mellom individer som følger de samme felles målene.» — Pjotr Kropotkin

Gjensidig hjelp

«Vennskap kan ikke skaleres opp til å sluke hele planeten. Vennskap forblir alltid små, personlige, nære, bevisste, frivillige og desentraliserte. Det er en egenskap, ikke en feil. Vennskap lar deg knytte og bryte bånd med andre som du vil, samtidig som du bevarer individualiteten din, ditt eget tankelivs fristed og klarheten i hvem du er og hva du trenger. Påbudene fra et anonymt storsamfunn og det påståtte felles beste trenger ikke tilsløre tankene dine når du skaper vennskap fremfor å bygge fellesskap.» — Against Community Building, Towards Friendship ๖

«Det er åpenbart at det ville stride mot alt vi vet om naturen hvis mennesker var et unntak fra en så allmenn regel: om et vesen som i sin begynnelse var så forsvarsløst som mennesket, skulle ha funnet beskyttelsen sin og veien til fremgang ikke i gjensidig støtte som andre dyr, men i hensynsløs konkurranse om personlige fordeler uten hensyn til artens interesser. For et sinn vant til tanken om enhet i naturen virker en slik påstand fullstendig uforsvarlig. Likevel har den, hvor usannsynlig og ufilosofisk den enn er, aldri manglet tilhengere. Det har alltid vært forfattere med et pessimistisk syn på menneskeheten. De kjente den mer eller mindre overflatisk gjennom sin egen begrensede erfaring; av historien kjente de det krønikeskriverne, som alltid fulgte med på krig, grusomhet og undertrykkelse, fortalte, og lite mer. De konkluderte med at menneskeheten bare er en løs samling vesener som alltid står klare til å kjempe mot hverandre, og som bare hindres av inngrep fra en eller annen autoritet.» — Pjotr Kropotkin, Mutual Aid: A Factor of Evolution

«Unnskyld, men jeg vil ikke være keiser. Det er ikke min oppgave. Jeg vil ikke herske over eller erobre noen. Jeg vil gjerne hjelpe alle — hvis mulig — jøder, ikke-jøder, svarte og hvite. Vi ønsker alle å hjelpe hverandre. Slik er mennesker. Vi vil leve av hverandres lykke — ikke av hverandres elendighet.» — Charlie Chaplin, sluttalen i The Great Dictator (1940)

«Solidaritet er på noen måter det motsatte av veldedighet. Veldedighet er en måte å gi hjelp på som forsterker det hierarkiske forholdet mellom grupper. Når rike mennesker gir penger til veldedighet, blir fattige enda mer avhengige av de rike. Men fattige som organiserer seg for å dele ressurser som likeverdige, handler solidarisk.» — Life Without Law

«Solidaritet er dermed middelet vi kan bruke for å oppnå og sikre vår egen frihet. Vi blir enige om å arbeide sammen så vi slipper å arbeide for en annen. Ved å bli enige om å dele med hverandre øker vi mulighetene våre til å nyte mer, ikke mindre. Gjensidig hjelp er i min egen interesse — det vil si at jeg ser at det gagner meg å inngå avtaler med andre basert på gjensidig respekt og sosial likhet. Hvis jeg dominerer noen, betyr det nemlig at forholdene som gjør dominans mulig, finnes, og da vil også jeg etter all sannsynlighet bli dominert.» — An Anarchist FAQ

«Før våre hvite brødre kom for å sivilisere oss, hadde vi ingen fengsler. Derfor hadde vi ingen forbrytere. Vi hadde ingen låser eller nøkler, og derfor heller ingen tyver. Var en mann så fattig at han ikke hadde hest, tipi eller teppe, ga noen ham disse tingene. Vi var for usiviliserte til å sette særlig pris på personlige eiendeler. Vi ville bare eie ting for å gi dem bort. Vi hadde ingen penger, og derfor kunne ikke en persons verdi måles i dem.» — John Fire Lame Deer, Lame Deer, Seeker of Visions

«Hvilke fantastiske resultater denne enestående kraften i menneskets individualitet har oppnådd når den er blitt styrket gjennom samarbeid med andre individualiteter … samarbeid — i motsetning til innbyrdes strid og kamp — har tjent artens overlevelse og utvikling … bare gjensidig hjelp og frivillig samarbeid … kan skape grunnlaget for et fritt individuelt liv og foreningsliv.» — Emma Goldman, Red Emma Speaks, s. 118

«Arbeidereierskap og forbrukersamvirker er en del av markedet; sammenslutninger for gjensidig hjelp og gratis klinikker er en del av markedet; det samme er frivillige fagforeninger, frivillige fellesskap og utallige andre alternativer til den kapitalistiske status quo.» — Charles Johnson, Markets Not Capitalism

«Deltakelse i gjensidig hjelp og direkte aksjon gir solidariteten som bygger opp igjen samfunn som statsstrukturer har splittet i isolerte individer.» — Joseph Parampathu, Creative Destruction: Rethinking Failure after the State (2021)

«Vertikal agorisme ville omfatte å delta i og skape nettverk for utveksling i lokalsamfunnet, bylandbruk, hagedyrking, bondemarkeder, støtte alternativer til politiet og støtte desentralisert teknologi mellom likemenn. Selv om slike vertikale skritt kan innebære bruk av statens valuta (og derfor ikke være fullt ut motøkonomiske), er de likevel viktige for å utfordre avhengigheten av staten og selskapsklassene. Andre vertikale skritt innebærer kanskje ikke direkte utveksling av penger, men motarbeider fortsatt avhengighet. Det kan være moralsk støtte og fremme av teknologi som utfordrer status quo og skaper sterkere forhold mellom medlemmer av lokalsamfunnet.» — Derrick Broze, Vertical and Horizontal Agorism

«Slik ville det utvikle seg 'uavhengige kommuner for territorielle grupperinger og store forbund av fagforeninger for grupperinger etter sosiale funksjoner — de to innvevd i hverandre og støttende hverandre i å dekke samfunnets behov'. I tillegg kommer 'grupperinger etter personlig samhørighet — utallige grupper, uendelig varierte, varige eller flyktige, som oppstår etter øyeblikkets behov og for alle mulige formål'. Disse 'tre typene grupperinger' ville sikre 'dekning av alle sosiale behov: forbruk, produksjon og utveksling, kommunikasjon, sanitære forhold, utdanning, gjensidig beskyttelse mot angrep, gjensidig hjelp, territorialt forsvar; og til slutt dekning av vitenskapelige, kunstneriske, litterære og underholdningsmessige behov'.» — Pjotr Kropotkin

«Å kriminalisere fattigdom gjennom politiets trakassering og kommunale bestemmelser motarbeider forsøket på å hjelpe hjemløse og fattige som hver dag kjemper for å komme seg på beina igjen. For å fremme likhet i samfunnet vårt videre vil vi fortsette å dele mat i lokalsamfunnene og bygge solidaritet med hjemløse og andre organisasjoner som søker en bedre fremtid.» — Food Not Bombs

Ikkevold

«Å gi de mange undertrykte håp og de få undertrykkerne frykt, det er vår oppgave. Hvis vi gjør det første og gir de mange håp, må de få bli redde for håpet deres. Ellers ønsker vi ikke å skremme dem; det er ikke hevn vi vil ha for fattige mennesker, men lykke. Hvilken hevn kan man overhodet ta for alle de tusenvis av årene de fattige har lidd?» — William Morris ๖

«Ikkevoldelig aksjon som metode er forenlig med målet om et ikkevoldelig samfunn. Å bruke metoder som gjenspeiler målet, kalles foregripelse: Metodene foregriper — altså varsler eller etterligner på forhånd — målet. Foregripelse gir trening og erfaring i det man søker. Den bidrar til å skape en del av målet, selv om en kampanje mislykkes. Og den hjelper innsatsen å holde kursen. Hvis målet er et samfunn uten organisert vold, har ikkevoldelig aksjon alle disse fordelene. Den gir erfaring med å leve uten å bruke vold; den reduserer umiddelbar vold her og nå, også når kampanjer mislykkes; og den sikrer at innsatsen går i en ikkevoldelig retning.» — How Nonviolence is Misrepresented

«Vold (fysisk makt) brukt til å skade andre, den mest brutale formen kamp mellom mennesker kan ta, er i høyeste grad fordervende. Av sin natur har den en tendens til å kvele menneskets beste følelser og utvikle alle antisosiale egenskaper: grusomhet, hat, hevn, herskesyke og tyranni, forakt for de svake og kryping for de sterke. Den skadelige tendensen oppstår også når vold brukes for et godt formål. […] Anarkister som gjør opprør mot enhver undertrykkelse og kjemper for alles fulle frihet, og som derfor instinktivt burde vike tilbake for alle voldshandlinger som slutter å være ren motstand mot undertrykkelse og selv blir undertrykkende, kan også falle ned i den brutale maktens avgrunn. […]» — Errico Malatesta, Violence as a Social Factor (1895)

«Å godta brutale, umenneskelige følelser og opphøye dem til prinsipp som taktikk for en bevegelse … er både ondt og kontrarevolusjonært.» — Errico Malatesta

«Ifølge en studie fra University of South Carolina økte volden i Amerika med 42 prosent under Vietnamkrigen. Det er knapt overraskende. Lederne våre bryter loven, så hvorfor skulle ikke vi? Hvis myndighetene truer andre land med bomben, hvorfor skulle vi ikke true hverandre med håndvåpen? Hvis lederne våre voldtar planeten, hvorfor skulle ikke vi gjøre det mot naboene våre? Lederne våre skaper et klima av frykt og vold. Hvorfor virker de sjokkert når amerikanere dreper, raner og lemlester hverandre?» — Philip Berrigan, Fighting the Lamb’s War: Skirmishes with the American Empire (1996)

«Staten holdes sammen av politimakt mot borgerne. Staten, unnfanget i vold og støttet av vold, vil aldri oppnå virkelig fred.» — Philip Berrigan, Fighting the Lamb’s War: Skirmishes with the American Empire (1996)

«Historisk har de forferdeligste tingene — krig, folkemord og slaveri — ikke kommet av ulydighet, men av lydighet.» — Howard Zinn, Declarations of Independence: Cross-Examining American Ideology

«Verdens største forbrytelser begås ikke av mennesker som bryter reglene, men av mennesker som følger dem. Det er mennesker som adlyder ordrer, som slipper bomber og massakrerer landsbyer.» — Banksy, Wall and Piece

«Bestem deg for ikke lenger å tjene, og du er straks fri. Jeg ber deg ikke legge hånd på tyrannen for å velte ham, bare om ikke lenger å støtte ham. Da vil du se ham falle under sin egen tyngde og knuses, som en stor koloss hvis sokkel er trukket vekk.» — Étienne de La Boétie, Discourse on Voluntary Servitude

«Myndighetenes evne til å bruke vold er langt større enn opprørernes. Voldelig opprør styrker faktisk ofte undertrykkende regimer som med en viss troverdighet kan hevde at opprørernes vold gjør undertrykkelse nødvendig. Myndighetenes relative fordel ligger i voldelige handlinger. Folkets relative fordel ligger derimot i evnen til å nekte samarbeid, som myndighetene nesten ikke kan bestå uten. Tenk på hvor ødeleggende skattestreiker, boikott, generalstreiker og utbredt nektelse av å adlyde loven er for en regjering. Selv om taktikkene er ikkevoldelige, burde allmenn og urokkelig bruk av dem skremme enhver regjering. Ikkevold har også andre fordeler. Fordi den virker mindre farlig og radikal enn vold, vinner den lettere … bred folkelig støtte. Kostnaden ved å delta er lavere, så flere vil sannsynligvis delta. Folk som tradisjonelt ikke kjemper, som barn, kvinner og eldre, kan delta effektivt i ikkevoldelig kamp. Den kan lettere overbevise motstandere og skape indre uenighet i den herskende klassen. Den fører vanligvis til langt færre døde og materielle tap enn vold. Og siden den er mer desentralisert enn voldelig handling, er det mindre sannsynlig at den skaper en enda mer undertrykkende stat om den lykkes.» — Bryan Caplan, «The Literature of Nonviolent Resistance and Civilian-Based Defense»

«Myndighetene forsikrer folket om at det er i fare for invasjon fra en annen nasjon eller fra fiender i egne rekker, og at den eneste måten å unnslippe faren på er folkets slaveaktige lydighet mot myndighetene. Dette ser man tydeligst under revolusjoner og diktaturer, men det finnes alltid og overalt der myndighetsmakt finnes. Enhver regjering forklarer sin eksistens og rettferdiggjør sine voldshandlinger med argumentet om at forholdene ville være mye verre uten den. Etter å ha overbevist folket om faren underlegger myndighetene det kontroll og tvinger det i den tilstanden til å angripe en annen nasjon. Slik virker myndighetenes forsikring om faren for angrep fra andre nasjoner bekreftet i folkets øyne.» — Leo Tolstoj, Christianity and Patriotism (1895)

«Når det ender med at du må bruke vold, spiller du systemets spill. Makthaverne vil irritere deg — trekke deg i skjegget, knipse deg i ansiktet — for å få deg til å slåss. For så snart de får deg til å bruke vold, vet de hvordan de skal håndtere deg. Det eneste de ikke vet hvordan de skal håndtere, er ikkevold og humor.» — John Lennon

«Vi kan ikke og ønsker ikke å bruke vold, unntatt til forsvar for oss selv og andre mot undertrykkelse.» — Errico Malatesta

«Så vi bygger forsvarsnettverk i lokalsamfunn fremfor hærer. Vi bygger tillit fremfor makt. Vi forener lystig lek og trassig opprør. Vi viser kjærligheten vår gjennom solidaritet og svikter våre kollektive identiteter og geografiske lojalitet gjennom blasfemiske handlinger av dristig nysgjerrighet, streben og vennskap. Vi bygger levende nettverk, ikke klikker. Og selv når vi føler oss alene, er vi vevd inn i et lappeteppe av radikalisme. Gjennom handlingene og tankene våre, motstanden vår, stor og liten, bygger vi noe helt spesielt. Så selv om smerten og kampen du møter, er dødelig virkelig, er båndene våre det også. Uansett hvor mye de prøver, kan anarkismen aldri drepes. Derfor kan vi fatte mot, selv når håp blir stadig dyrere. Du er ikke alene.» — Stigmergic Parity and Revolt

Direkte aksjon

«Folk spør hva meningen med den lille innsatsen vår er. De ser ikke at vi må legge én murstein om gangen, ta ett skritt om gangen. En stein kastet i en dam skaper ringer som sprer seg i alle retninger. Hver eneste tanke, hvert ord og hver handling fra oss er slik. Ingen har rett til å sette seg ned og føle håpløshet. Det er altfor mye arbeid å gjøre.» — Dorothy Day ๖

«Tvil aldri på at en liten gruppe gjennomtenkte, engasjerte borgere kan forandre verden; det er faktisk det eneste som noensinne har gjort det.» — Margaret Mead

«Verden forandres av eksempelet ditt, ikke meningen din.» — Paulo Coelho

«Urettferdige lover finnes; skal vi nøye oss med å adlyde dem, eller prøve å endre dem og adlyde dem til vi lykkes, eller skal vi bryte dem med én gang? Folk mener vanligvis under en regjering som denne at de bør vente til de har overtalt flertallet til å endre dem. De tror at hvis de gjør motstand, blir middelet verre enn ondet. Men det er myndighetenes egen skyld at middelet er verre enn ondet. De gjør det verre. Hvorfor er de ikke mer villige til å forutse og legge til rette for reform? Hvorfor verdsetter de ikke sin kloke minoritet? Hvorfor roper de opp og gjør motstand før de er blitt skadet? Hvorfor oppmuntrer de ikke borgerne til å være årvåkne, påpeke feilene deres og gjøre det bedre enn de ber dem om?» — Henry David Thoreau, Civil Disobedience

«Ulydighet er i øynene til alle som har lest historie, menneskets opprinnelige dyd. Det er gjennom ulydighet fremskritt har skjedd, gjennom ulydighet og opprør.» — Oscar Wilde, The Soul of Man under Socialism

«De må lære at makten deres ikke ligger i stemmetallet, at makten deres ligger i evnen til å stoppe produksjonen.» — Voltairine de Cleyre, Direct Action

«Fagforeningsbyråkratienes viktigste funksjon under den nye ordenen var å undertrykke ville aksjoner fra medlemmene, undertrykke direkte aksjon på arbeidsplassen og begrense arbeidskamp til varslede streiker etter NLRBs regler.» — Kevin Carson

«Agorismen tror på gradvis tilbaketrekking av støtten til staten gjennom det Konkin kalte 'lønnsom sivil ulydighet'. Ifølge agorismen er den mest gjennomførbare veien til frie markeder å sulte ut staten ved å overføre disse oppgavene til desentraliserte institusjoner og dermed frata den inntekter og eksistensberettigelse.» — «Agorism», Encyclopedia, om Konkins strategi

«Jeg skriver på forhånd denne foreløpige redegjørelsen for grunnene mine til ikke å betale skatt, siden kontoret Deres nylig har opplyst meg om at jeg vil bli fengslet for min stadige nektelse av å betale skatt. Når jeg blir arrestert, vil jeg gi Dem en korrekt oversikt over inntektene mine så langt i 1948. Min overbevisning om regjeringens urett, som i hovedsak finnes for å føre krig, har jeg uttrykt de siste seks årene i mine erklæringer til Deres avdeling da jeg nektet å betale skatt, og også i artikler i Catholic Worker.» — Ammon Hennacy

«Hvis tusen menn lot være å betale skatten sin i år, ville ikke det være et voldelig og blodig tiltak, slik det ville være å betale den og dermed sette staten i stand til å bruke vold og utgyte uskyldig blod. Dette er faktisk definisjonen på en fredelig revolusjon, hvis en slik er mulig. Hvis skatteinnkreveren eller en annen offentlig tjenestemann spør meg, slik en har gjort: 'Men hva skal jeg gjøre?', er svaret mitt: 'Hvis De virkelig ønsker å gjøre noe, bør De si opp stillingen.' Når undersåtten har nektet troskap og tjenestemannen har fratrådt, er revolusjonen gjennomført. Men anta til og med at blod flyter. Utgytes det ikke også en slags blod når samvittigheten såres? Gjennom dette såret strømmer et menneskes sanne menneskelighet og udødelighet ut, og det blør mot en evig død. Jeg ser dette blodet flyte nå.» — Henry David Thoreau, Civil Disobedience

«Hvis det er utilgjengelig for de fattige, er det verken radikalt eller revolusjonært.» — Anonym

«Kan du forestille deg slaver på en plantasje som sitter og stemmer på herrer og bruker kreftene på valgkamp og kandidater når de kunne være på vei til 'den underjordiske jernbanen'? De ville sikkert velge det motøkonomiske alternativet; Dr. Rothbard ville sikkert oppfordre dem til det og ikke la seg lokke til å bli på plantasjen til Partiet for de Avskaffelsesvennlige Slaveherrene blir valgt.» — SEK III

«La deg aldri lure til å tro at de rike vil tillate deg å stemme bort rikdommen deres.» — Lucy Parsons

«Ingen stor idé kan ved begynnelsen sin noensinne ligge innenfor lovens rammer. Hvordan skulle den kunne det? Loven står stille. Loven ligger fast. Loven er et vognhjul som binder oss alle uansett forhold, sted eller tid.» — Emma Goldman, 1917

«Den største endringen vi må gjøre, er fra forbruk til produksjon, om så bare i liten skala i våre egne hager. Hvis bare ti prosent av oss gjør det, er det nok til alle. Derfor utretter revolusjonære uten hager, som er avhengige av nettopp systemet de angriper, og som produserer ord og kuler, ikke mat og husly, så lite.» — Bill Mollison

Mulighetsvinduet

«Du forandrer aldri ting ved å kjempe mot den eksisterende virkeligheten. For å endre noe må du bygge en ny modell som gjør den eksisterende modellen foreldet.» — Buckminster Fuller ๖

«Staten er ikke noe som kan ødelegges av en revolusjon, men en tilstand, et bestemt forhold mellom mennesker, en form for menneskelig atferd; vi ødelegger den ved å inngå andre forhold, ved å oppføre oss annerledes.» — Gustav Landauer, sitert av Colin Ward i The State and Society

«Vi lever i kapitalismen; makten dens virker umulig å unnslippe — men det gjorde også kongenes guddommelige rett en gang.» — Ursula K. Le Guin, takketale ved National Book Awards (2014)

«Å oppløse det politiske eller styrende systemet, la det synke ned i og forsvinne i det økonomiske systemet ved å redusere, forenkle, desentralisere og fjerne, ett etter ett, alle hjulene i denne store maskinen som kalles regjeringen eller staten.» — Pierre-Joseph Proudhon, General Idea of the Revolution in the Nineteenth Century

«Menneskeheten må gjennomføre en stor overgang til en samarbeidende, desentralisert og fleksibel produksjonsmåte for å sikre sin fortsatte eksistens på denne planeten.» — Eric Fleischmann

«Dobbeltmakt er tanken om at kimen til den nye verden må skapes mens man kjemper mot den nåværende: 'å bygge det nye inne i skallet til det gamle'. Det betyr å fremme arbeiderklassens organer for selvstyre, der vi kan utøve vår autonomi og begrense makten til sjefer og myndigheter frem til vi kan konfrontere og avskaffe begge. En dobbeltmaktstrategi utfordrer maktinstitusjoner direkte og foregriper samtidig på en eller annen måte de nye institusjonene vi ser for oss. Derfor motsetter den seg ikke bare staten, men forbereder også de vanskelige konfrontasjonene og spørsmålene som vil oppstå i en revolusjonær situasjon.» — Beyond Resistance

Forfattere som James Livingston og Michel Bauwens har uttrykkelig brukt tidligere overganger som modeller for overgangen fra hierarki til nettverk. Selv om vår politiske kultur, både på høyre- og venstresiden, forestiller seg en postkapitalistisk overgang gjennom den franske og den russiske revolusjonens linse — brå, opprørsk og i stor grad likestilt med å overta staten — er det ingen grunn til å anta at den blir slik. Den kan like gjerne bli en flere tiår lang, forholdsvis gradvis prosess som Vestromerrikets og føydalismens forfall.

[…]

Det rundt 500 år gamle kapitalistiske systemet er, i likhet med tidligere historiske systemer, ikke én monolittisk enhet, men en samling samfunnsformer som påvirker hverandre — noen på vei opp, andre på vei ned. Derfor trenger ikke kapitalismens avløsning innebære et dramatisk brudd utført av én monolittisk enhet av progressive krefter. Som Eugene Holland hevder:

kravet om et slikt radikalt brudd med systemet er bare nødvendig når man i utgangspunktet oppfatter et samfunn eller en produksjonsmåte som et totalt system. […] Hvis man forstår slike elementer som dominerende, gjenværende og fremvoksende, blir de utopiske utsiktene betydelig bedre, fordi det da antakelig finnes positive elementer å bekrefte (de 'fremvoksende') ved siden av de negative som må kritiseres og avvises (trolig alle de 'dominerende'). […]

Til slutt avgjøres situasjonen når kreftene i den gamle ordenen prøver — og mislykkes med — å hindre overgangen.

[…] vår nåværende situasjon er gunstig […] fordi mengdens konstituerende makt har modnet så mye at den gjennom sine nettverk for kommunikasjon og samarbeid, gjennom sin produksjon av det felles, blir i stand til på egen hånd å opprettholde et alternativt demokratisk samfunn. Her blir spørsmålet om tid avgjørende. Når kommer bruddets øyeblikk? […]

Revolusjonær politikk må, i mengdenes bevegelse og gjennom opphopningen av felles og samarbeidende beslutninger, gripe bruddets øyeblikk […] som kan skape en ny verden.

Men hvor brått og dramatisk det endelige bruddet enn kan virke, er det bare høydepunktet i en lang forutgående prosess med 'å bygge det nye samfunnets struktur inne i skallet til det gamle'.

[…]

John Holloway hevder på samme måte at den postkapitalistiske overgangen vil være en 'interstitiell prosess' som overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

[…]

Fellesbasert produksjon mellom likemenn gir, som et alternativ til både det kapitalistiske selskapet og staten, mulighet for

direkte sosial produksjon av bruksverdi gjennom nye livspraksiser som i stor grad ligger utenfor kapitalens kontroll, og med produksjonsmidler som i svært betydelig grad er gjort felles. Disse nye prosessene er postkapitalistiske fremfor kapitalistiske i den forstand at de ikke lenger trenger noen bestemt rolle for kapitalen for å gjenskape seg selv.

— Kevin Carson, The Desktop Regulatory State, «The Transition from Hierarchies to Networks»

«Hvis det viser seg umulig på lovlig vis å tvinge den herskende makten til å endre måten den styrer oss på, og hvis de som avviser denne makten, av ulike grunner ikke kan eller ønsker å styrte den med vold, er det å skape et uavhengig, alternativt eller parallelt [samfunn] den eneste verdige løsningen.» — Ivan Jirous, Parallel Polis: An Inquiry, sitert av Academy of Ideas

«Økonomiske motinstitusjoner fungerer dessverre innenfor rammene av en større kapitalistisk selskapsøkonomi. De konkurrerer i markeder der den institusjonelle kulturen i de dominerende selskapene er hierarkisk og styrt ovenfra, og står i stor fare for selv å ta opp i seg denne kulturen. Derfor finnes det en ideell og kooperativ sektor der ledelsen ikke kan skilles fra de kapitalistiske motstykkene: prestisjelønninger, overflødig mellomledelse, byråkratisk irrasjonalitet og slavisk tilslutning til de nyeste dogmene innen motivasjons- og ledelsesteori. Problemet forverres av et kapitalistisk finanssystem som belønner selskaper (med kreditt) når de følger en ortodoks organisasjonsmodell (selv når organisering nedenfra er langt mer effektiv).» — Kevin Carson, Building the Structure of the New Society Within the Shell of the Old

«Horisontale kommunikasjonsteknologier i nettverk gjør faseoverganger i offentlig bevissthet mulig i en hastighet uten sidestykke. Doug McAdam laget uttrykket 'kognitiv frigjøring' om 'en prosess der mennesker plutselig og i fellesskap bestemmer at de ikke lenger er redde, at deres nylige frykt eller apati bygde på løgner, og at det ikke finnes noen vei tilbake til de gamle måtene å tenke på'. Når en kritisk masse i befolkningen bestemmer at endring er uunngåelig, blir den det. Og med kommunikasjonsteknologi i nettverk kan den kritiske massen dannes plutselig og uventet.» — Kevin Carson, The Desktop Regulatory State: The Question of Repression

«Det er en tragisk ironi at de dødeligste massedrapene i menneskehetens historie er blitt motivert av ønsket om å skape et radikalt annerledes og bedre samfunn. Forsøket på å konstruere utopien er blitt brukt til å rettferdiggjøre noen av verdens frykteligste forbrytelser.» — Benjamin A. Valentino

«Den mest radikale revolusjonære blir konservativ dagen etter revolusjonen.» — Hannah Arendt

«Alle moderne revolusjoner har endt med å styrke statens makt. 1789 bringer Napoleon; 1848 Napoleon III; 1917 Stalin; den italienske uroen i tjueårene Mussolini; Weimarrepublikken Hitler. Disse revolusjonene fortsatte, særlig etter at første verdenskrig hadde fjernet restene av guddommelig rett, med stadig større dristighet å foreslå å bygge menneskehetens og den ekte frihetens by. Statens voksende allmakt godkjente denne ambisjonen hver gang. Det ville være feil å si at det måtte skje. Men man kan undersøke hvordan det skjedde, og kanskje vil lærdommen vise seg. Bortsett fra noen forklaringer som ikke er tema for dette essayet, kan den moderne statens underlige og skremmende vekst ses som den logiske følgen av grenseløse tekniske og filosofiske ambisjoner, fremmede for opprørets sanne ånd, men som likevel fødte vår tids revolusjonære ånd. Marx' profetiske drøm og de overinspirerte spådommene til Hegel eller Nietzsche endte, etter at Guds by var jevnet med jorden, med å fremmane en rasjonell eller irrasjonell stat, som i begge tilfeller likevel var grunnlagt på terror.» — Albert Camus, The Rebel

«…det er umulig å gjennomføre en slik revolusjon ved hjelp av diktatur og statsmakt. Uten omfattende gjenoppbygging nedenfra — satt ut i livet av arbeiderne og bøndene selv — er den sosiale revolusjonen dømt til fallitt… [V]i må håpe at … det gjøres alvorlige forsøk på å skape innenfor arbeiderklassen — bønder, arbeidere og intellektuelle — menneskene til en fremtidig revolusjon som ikke adlyder befalinger ovenfra, men selv kan utvikle de frie formene for hele det nye økonomiske livet.» — Pjotr Kropotkin

«Jorden er strødd med ruinene av imperier som trodde de ville vare evig.» — Camille Paglia